Annonse
Tre «moderne kvinner», Annette Bening (fra venstre), Elle Fanning og Greta Gerwig vet at de har fått tildelt uvanlig sterke roller.

Saftig hyllest

En velspilt film om punk, uoppnåelige forelskelser og klitorisorgasmens mysterier.

Annonse
Filmer

 

5

DRAMA

«Moderne kvinner»

Regi: Mike Mills

USA, 2017

Denne velspilte, velobserverte og veldig velregisserte dramakomedien er som skapt for 8. mars, men kommer isteden en uke forsinket. En feiring av de sterke damene som formet manusforfatter/regissør Mike Mills, og gjorde sitt beste for å gjøre ham til en sensitiv, ung mann. I alle fall så sensitiv som det er mulig å bli hvis man vokser opp som straight øvre middelklasse-skatepunk i Santa Barbara på slutten av syttitallet. Mills ser ut til å ha spesialisert seg på delvis selvbiografiske historier om sin egen familiebakgrunn. I «Beginners» (2010) tok han for seg forholdet til den kreftsyke faren Hal (Oscar-vinneren Christopher Plummer), som i livets høst kom ut av skapet som homse. «Moderne kvinner» («20th Century Women») er en hyllest til regissørens mor, spilt med bombastisk rådvillhet av Annette Bening, som knapt noen gang har vært bedre enn hun er i her. Bening er Dorothea, som i en alder av 55 år frykter at hun ikke er i stand til å oppdra den tenårige sønnen Jamie (Lucas Jade Zumann) skikkelig på egen hånd. Faren er for lengst ute av bildet, og Dorotheas forhold til andre menn er flyktige og distanserte. Til gjengjeld har hun fylt huset opp med fargerike leieboere og tilfeldige middagsgjester; en utvidet familie som noen år tidligere kunne ha blitt kalt et kollektiv. Hippietiden er imidlertid for lengst over, og Dorothea er uansett litt for konservativ og oppkneppet til å føle seg fortrolig med «free love»-generasjonen.

Alt tatt i betraktning virker William høvelig veljustert, men mamma blir dypt urolig etter at sønnen nesten blir drept under en livsfarlig kvelelek i skolegården. Hun prøver å gi Jamie en slags farsfigur i snekkeren William (Billy Crudup), men sønnen har absolutt ingenting felles med den enfoldige, godmodige frikeren. Så isteden rekrutterer Dorothea hjelp fra de to kvinnene som står Jaime nærmest, i håp om at de kan få den hormonelle guttungen på rett kjøl. Begge har egentlig mer enn nok med seg selv. Leieboeren Abbie (Greta Gerwig) er en frustrert fotokunstner med lilla hår og sans for punkrock, som sliter med livmorkreft og redselen for at hun aldri kan få barn. Barndomsvennen Julie (Elle Fanning) er på samme alder som William, en manipulativ rebell som viser fingeren til sin psykolog-mamma ved å ligge med alle gutter som ikke er William. Hun sniker seg inn på soverommet hans jevnlig i all hemmelighet, men vil aldri finne på å gjøre noe mer enn å sove. De er jo venner - og venner har jo ikke sex, dummen. I løpet av sommermånedene lærer femtenåringen William mye om seksuell frustrasjon og uoppnåelige forelskelse av Julie, mens Abbie introduserer ham for punk-konserter, tung feminist-litteratur, det vanskelige veivalget mellom Talking Heads eller Black Flag - og klitorisorgasmens mysterier.

Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon

«Moderne kvinner» er ikke særlig opptatt av å fortelle en tradisjonell historie, og fungerer best som en bunt med minner fra regissørens oppvekst. De forskjellige figurene er utstyrt med allvitende fortellerstemmer, som reflekterer tilbake på erindringer fra en fjern fortid. En æra preget av Jimmy Carter, Watership Down, hjelp deg selv-bøker, eksperimentell åndelighet, The Raincoats, The Buzzcocks og The Clash. Som et barn av den tunge depresjonstiden foretrekker mamma Dorothea gladjazz fremfor punk, mens hun kjederøyker Salem-sigaretter og forteller oss om tidspunktet hun døde av lungekreft. Det var muligens ikke akkurat sånn tingene skjedde, men det er sånn regissør/manusforfatter Mike Mills fortrekker å huske dem. Han baserte Abbie på søsteren sin og Julie på en venninne, men «Moderne kvinner» føles heldigvis som noe mer enn bare en privat selvbiografi. Man kan muligens beskylde Mills for å være navlebeskuende, smalhalset og nostalgifokusert, men han vier minst oppmerksomhet til sitt filmatiske alter ego William – og er mye mer interessert i de kompliserte kvinneskikkelsene som omgir ham. Alle tre er på hvert sitt vis mer utilpasse enn ham; fanget opp i en brytningstid preget av uvisshet, uro og bånd som ikke kommer til å vare. Alle tre er også helt glimrende spilt av skuespillere som er helt klar over at de er utstyrt med uvanlig saftige roller. Folk det er lett å bli glad i. Som en av vår tids største poeter engang sa: «Who run the world? Girls!».

Annonse