3
BARNEFILM
«Karsten og Petra på safari»
Regi: Arne Lindtner Næss
Norge, 2015
Så er vi kommet til den fjerde filmen om Karsten og Petra, basert på boksuksessen til Tor Åge Bringsværd og Anne Holt (ill:), i den eneste norske filmserien som henvender seg til barn på førskolestadiet. «Karsten og Petra på safari» viser at det er på tide å utvide spekteret, for selv om de nå drar til Afrika er det ikke fritt for at konseptet går på tomgang, etter barnehagestarten i «Karsten og Petra blir bestevenner» og henholdsvis en vinterferie og en julesjau unnagjort. Elias Søvold Simonsen og Nora Amundsen i rollene som de to barneheltene har i løpet av et kort tidsrom spilt inn alle fire filmene for å rekke kontinuiteten i historiene før de blir for gamle. De bærer de nå fem år gamle Karsten- og Petra-figurene fint, med store doser sjarm og øyne som tinntallerkener når noe nytt oppstår.
I Afrika er det mye nytt som oppstår. Moren til Petra (Janne Formoe) tar med seg datteren og bestevennen og Frøken Kanin og Løvungen til Afrika for å hjelpe sin venninne og dyrlegekollega (Terese Mungai) på klinikken hun og familien driver. Med Bestefar som uvøren barnepasser blir det både giraffer og zebraer, svimlende høyder og menn med ukloke hensikter. Og selvsagt løver når Karsten og Petra og deres nye venninne Tiri (Ine Aakre) avslører at den bortskjemte nabojenta har fått en løvunge i gave av faren. Strengt ulovlig.
Historien dreier seg helt og holdent rundt hovedpersonene. Figurgalleriet er utvidet med Tiris familie, men Alexander Eiks manus er mest en kladd på veien til ferdig materiale, hvor spenningstoppene skal understreke budskapet i filmen, det som handler om dyrs (hvori opptatt kosedyr) velferd og rettigheter, Framstillingen av Afrika (det store landet!) balanseres mot klisjeer man skulle tro man var forskånet for i norsk film av i dag, men barnefilmens veier går åpenbart minste motstands vei. Næss er dreven regissør i sjangeren og løfter delhistoriene og figurene utelukkende på barnas premisser. Slik sikres nok en potensielt spennende kosestund uten at filmen som film betraktet løfter seg over plankekjøringen som ofte preger det masseproduserte.