Kultur

Rett og slett gjennomført action

Det er plent umulig å bli lei superheltene så lenge det lages filmer som «Captain America: Civil War».

Bilde 1 av 3

Av Espen Svenningsen Rambøl

5

DRAMA

«Captain America: Civil War»

Regi: Anthony og Joe Russo
USA, 2016

Superheltene er i konflikt for tiden. Ikke bare er Marvel-studioet i full kamp med sine rivaler i DC, men også internt gyver disse heltene løs på hverandre. Batman og Superman har så vidt rukket å begrave stridsøksen før medlemmene av The Avengers havner på kollisjonskurs. Det hadde sannelig vært mye lettere å miste entusiasmen for Marvels mastodontfilmer hvis de fra tid til annen produserte en fiasko, men etter åtte år i gamet fortsetter de å tangere seg selv. «Captain America: Civil War» er det første kapittelet i Marvels tredje fase, den trettende filmen i rekken – og den hittil lengste, med en spilletid på drøyt 145 minutter. Dessuten en av de aller beste. «Civil War» avslutter trilogien om den patriotiske, opptinte superhelten Captain America, og fungerer som en direkte oppfølger til «The Winter Soldier». «Civil War» er samtidig så tettpakket av Marvel-helter at den kunne ha vært «The Avengers 2.5», og samler sammen et dusin av dem på et fat.

Historien tar sitt utgangspunkt i crossover-tegneserien av Mark Millar, som plasserer Marvel-heltene på hver sin side av en linje trukket i sanden. Denne superhelt-borgerkrigen starter med et mislykket oppdrag i Lagos, der en spontan redningsaksjon fra Scarlet Witch (Elizabeth Olsen) ender med flere sivile dødsfall. Den siste i rekken av tragiske konsekvenser for The Avengers, etter basketaket i New York og masseødeleggelsene i Sokovia. Og akkurat som Superman og Batman nylig måtte stå til ansvar for handlingene sine før de braste sammen, står nå medlemmene av The Avengers i samme situasjon. 
 
Etter Ultron-fadesen er ikke Tony «Iron Man» Stark (Robert Downey Jr.) lengre så sikker på om The Avengers burde operere som en autonom enhet. Den amerikanske statssekretæren William «Thunderbolt» Ross (William Hurt, forfremmet fra stillingen som general i «The Incredible Hulk») kommer opp med «The Sokovia Accord», superheltenes motsvarighet til Versaillestraktaten. En avtale signert av 117 land, som gjør The Avengers til en avdeling underlagt FN, som ikke kan gå til aksjon uten offentlig godkjennelse. Tony Stark anser dette som den eneste måten å holde liv i The Avengers, og stiller seg umiddelbart bak traktaten, sammen med bl.a. Vision (Paul Bettany), Black Widow (Scarlett Johansson) og War Machine (Don Cheadle). Steve «Captain America» Rogers (Chris Evans) nekter imidlertid å signere den prikkete linjen, med god grunn skeptisk over å være sentralstyrt av et byråkratisk statsapparat etter hendelsene i «The Winter Soldier». Han leder dermed en utbrytergruppe som inkluderer kompisen Falcon (Anthony Mackey), Hawkeye (Jeremy Renner), Scarlett Witch og Ant-Man (Paul Rudd). For å gjøre denne interne konflikten enda mer komplisert blir Steve Rogers hjernevaskede barndomsvenn Bucky Barens (Sebastian Stan) viklet inn i et terrorangrep, mens den mystiske Zemo (Daniel Bruhl) trekker i trådene for å splitte The Avengers enda mer. 
 
I motsetning til sine rivaler i DC har Marvel møysommelig bygget opp dette universet gjennom et dusin kinofilmer, der hendelsene i tidligere avsnitt har store konsekvenser og figurene forandrer seg på veien. Den Tony Stark vi møter nå er en helt annen person enn han var i den første «Iron-Man»-filmen. Ikke lenger en kynisk, sarkastisk playboy, men en mann tynget av ansvar, skyldfølelse og traumer, som tvinges til å ta vanskelige avgjørelser. Dessuten interessant at det er den patriotiske superhelten Captain America som er mest skeptisk til autoriteter og statlig maktmisbruk. Han ble tross alt skapt som et propagandaredskap under andre verdenskrig, på en tid der fiendebilder var langt enklere – og alle disse årene senere har han blitt en rebell som nekter å innfinne seg med statssekretær Ross' nye verdensordning.

«Civil War» er en sjelden superhelt-film uten skurker (hvis vi ser bort fra et gjestespill fra Frank Grillos Crossbones), der alle har veldig klare motivasjoner for handlingene sine – og alle handler ut ifra sin moralske overbevisning. Etter halvannen time med oppbygging får vi superhelt-sjangerens mest gjennomførte actionsekvens hittil, der de to halvdelene av The Avengers (minus fraværende Hulk og Thor) braker mot hverandre på en flyplass i Tyskland. Brødreparet Anthony og Joe Russo er tilbake etter å ha regissert «The Winter Soldier», for å bevise at de har en instinktiv forståelse av hva som får Marvel-universet til å fungere – og de har samtidig en egen evne til å iscenesette intens, hardtslående og veldig oversiktlig action. Noe som er desto mer imponerende når du har et dusin superhelhelter som denger løs på hverandre samtidig.

Filmen rekker dessuten å introdusere et par nye helter, som vil dukke opp i egne filmer de neste årene. Den afrikanske prinsen T’Challa (Chadwick Boseman) har veldig personlige grunner til å ville få klørne i The Winter Soldier, under sitt alias som Black Panther. Tony Stark rekrutterer dessuten en tenårig jypling ved navn Peter Parker (Tom Holland), og hjelper ham med å skape en smidig, ny superhelt-drakt. Dette er første gang Spider-Man er tilbake i stallen til Marvel, nå som Sony-konsernet endelig har gitt slipp på filmrettighetene hans etter at den underveldende «Amazing Spider–Man»-serien med Andrew Garfield ble kansellert. Tom Holland er helt glimrende i rollen; en betydelig yngre, mer keitete og snakkesalig Spider-Man enn vi har sett tidligere, som umiddelbart sklir rett inn i selskapet. Å gi oss en tredje versjon av denne helten på under et tiår virker som overkill, men Marvel vet som vanlig hva de driver med – og denne utgaven av Spidey er så umiddelbart sjarmerende, så entusiastisk og føles så riktig at han står i fare for å stikke av med hele filmen. Å matche ham med mentoren Stark viser seg også å være et smart trekk, som trolig vil få enda større uttelling i den kommende «Spider-Man: Homecoming»-filmen.

Med tanke på hvor mange figurer som presses inn her er det et under at «Civil War» ikke føles overlesset – og selv med en så lang spilletid føles filmen stålfokusert og fri for dødpunkter. Det er sannelig ikke lett å bli lei superhelt-sjangeren så lenge filmene er så underholdende, vellaget, ektefølte og respektfulle mot publikums intelligens som dette.

Mer fra Dagsavisen