4
DRAMA
«Lion»
Regi: Garth Davis
Aus/USA, 2016
En av de største multietniske filmsuksessene i moderne tid er Oscar-eventyret «Slumdog Millionaire» (2008), som gjorde Dev Patel til stjerne over natta mens han fortsatt var tenåring. «Lion» kunne lett blitt et åpent forsøk på å spinne en ny suksess over samme lest, med en nå 26 år gammel Patel i rollen som et voksent adoptivbarn som gjennom en gryende erkjennelse og Google Earth starter jakten på seg selv og sin opprinnelige familie. Med et voksent ensemble stjerner i tunge biroller, og da spesielt Rooney Mara og Nicole Kidman – og ikke minst Oscar-grossistene Weinstein-brødrene som produsenter – kunne man fryktet en tåreperse krydret med farger og trillende tårer. Når filmen borer dypere enn som så er det takket være solide skuespillerprestasjoner og en spillefilmregissør som har gått skole gjennom å regissere «Top Of The Lake»-episoder for Jane Campion. Med australiere i mange nøkkelposisjoner - inkludert Sias avsluttende sang «Never Give Up» - slipper han aldri taket i en kjernehistorie om mot, oppbrudd, tvil, uklare horisonter og identitetssøken i en motsetningsfyllt og mangfoldig verden.
Saroo vokser opp på den indiske landsbygda, en 5-åring evig diltende i hælene på storebroren som bidrar til morens husholdning gjennom å gjøre småjobber. En natt sovner Saroo ombord på tog, og døgn senere våkner han i Calcutta. Denne starten som følger den guttens strabaser, alene, redd og fortapt i en pulserende storby en halv verden unna tryggheten, er filmens absolutt beste del, hvor Davis gjennom troverdig dramatisering bygger en atmosfære av utrygghet og latent fare, og uten å unnskylde konsekvensene en slik tilværelse kan få for en liten gutt blant utbyttere. Sunny Pawar heter barneskuespilleren som agerer Saroo som barn, og han stjeler hver millimeter på minnekortet med en sjarme og en innlevelse som ikke pensles med den klisjéfulle patosen som kunne fristet en mindre bevisst regissør. Dette sikre tematiske håndlaget viser Davis gjennomgående, men han avslører etter hvert at svakheten hans er å ikke kjenne begrensningens – og tilbakeblikkenes kunst.
Dev Patel spiller en voksen adoptert Saroo i hjemlandet Australia. Møtet med Lucy (Rooney Mara) og et miljø bestående av blant annet indiske studenter gir åpning for fortrengte minner og begivenhetene som gjorde at han «gikk seg vill», som han sier. I vårt teknologiske samfunn er ikke India blitt noe mindre, men Google Earth har gjort det nærmere per langdistanse. Adoptivforeldrenes intensjoner har heller aldri vært annet enn gode, men likevel smerter det å se sønnens kvaler i lengselen etter alt han innser at han mistet som barn. Patel bærer denne frustrasjonen som gnager i stykker forholdet til omgivelsene med en intensitet som regissøren blir litt for glad i, men Rooney Mara («Carol», «The Girl With The Golden Tattoo») balanserer historien ved å gi en heller endimensjonal sidefigur lekenhet og sterkt tilstedeværende empati. Nicole Kidman bidrar som Saroos adoptivmor til at historiens «voksne» del blir interessant på flere nivåer enn det Patels rollefigur befinner seg på.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Google Maps-ideen viser seg å fungere også filmatisk, akkurat som for virkelighetens Saroo Brierly i suksessbiografienn «A Long Way Home». Garth Davis lar satelittkartets visualitet dels innvirke på filmens palett, langt unna kryddermarkedenes forlokkende fargespill, og manusforfatter Luke Davis («Candy» med Heath Ledger) holder realismen på et støvete og hardt bakkenivå. Det skal godt gjøres at Garth Davis greier det samme jordnære kunststykket når han senere i år presenterer den bibelske filmen «Mary Magdalene» med nevnte Rooney Mara som Maria Magdalena og Joaquin Phoenix som Jesus, men på nåværende tidspunkt er han på trygg grunn i en realistisk verden der stadig flere mister opphav og opprinnelse av syne.