2
DRAMA
«13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi»
Regi: Michael Bay
USA, 2015
Temaet for konspirasjonsteorier som tilsier at Hillary Clinton personlig sto ansvarlig for at blant andre ambassadøren Chris Stevens ble myrdet. Et bevis på at det demokratiske partiet består av landsforrædere. Nå har Michael «Transformers» Bay laget en actionfilm om hendelsene, som ble sluppet på kino i USA like før primærvalget startet. Sikkert bare en tilfeldighet. Michael Bay hevder at han ikke er opptatt av politikk, og jeg tror ham faktisk. I den grad Bay har noe ideologisk standpunkt sirkler det rundt hva som kan skape de største eksplosjonene, og tjene inn flest dollar. Han forholder seg høvelig likegyldig til årsakene som ledet til tragediene i Benghazi, og har iscenesatt en moderne «Alamo»-western full av intense actionscener, gørrete skuddvekslinger og maskuline muskelmenn med helskjegg som drar traktordekk i bar overkropp og tettsittende shorts.
Dagsavisens «Transformers»-anmeldelse: Mye action og mye støy
Paramount Pictures vil sikkert helst at filmen beskrives som en realistisk actionthriller om heltemodige leiesoldater, men selskapet sto samtidig bak en markedskampanje som har siktet inn republikanske kjernevelgere og ivrige Fox News-seere i USA. Heller ingen tilfeldighet at filmen hadde sin verdenspremiere i et enormt fotballstadion i Arlington Texas, der 30.000 patriotiske publikummere jublet hver gang en muslim ble skutt og ropte hatmeldinger om landsforræderen Hillary Clinton. Moro for hele familien.
Donald Trump har leid kinoer for å vise «13 Hours» til sine tilhengere, og den kristenkonservative presidentkandidaten Ted Cruz snakket om filmen under den republikanske presidentkandidatdebatten i midten av januar. Så selv om Michael Bay personlig ikke har noen klare politiske motivasjoner for å ha regissert «13 Hours», hersker det ingen tvil om at den er laget for å slå politisk mynt av en tragedie som endte med flere dødsfall. Er det penger å tjene her, skal du ikke se bort ifra at vi i nær fremtid får en Michael Bay-thriller om hvordan Barack Hussein Obama forfalsket det amerikanske passet sitt, som et ledd i sin lumske slagplan om å islamisere guds hellige forenede stater.
Frem til det eventuelt skjer, utkjempes propagandakrigen med «13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi», som har en rolleliste full av skuespillere fra den amerikanske versjonen av komiserien «The Office». Ingen fare, filmen varer heldigvis ikke i tretten timer, det bare føles sånn. Hendelsene skildres fra synsvinkelen til seks medlemmer av en privat sikkerhetsstyrke som er hyret inn for å beskytte det som offisielt er et amerikansk konsulat i Benghazi, og mindre offisielt en hemmelig CIA-base. Disse hardbarkede karene har barske kallenavn som Rone (James Badge Dale), Tanto (Pablo Schreiber), Boon (David Denman), Tig (Dominic Fumusa) og Oz (Max Martini) - og er så klin like hverandre at det er beint umulig å skille dem fra hverandre etter at helvete bryter løs.
Det nye tilskuddet i sikkerhetsstyrken er Jack De Silva (den helsestudiopumpede komikeren John Krasinski), i likhet med de fleste andre karene en staut familiemann som bare er ute etter å tjene litt penger til kona og ungene. Libya er i ferd med å rakne i kjølvannet av Gaddafis fall, og fiendebildet er uoversiktlig. Den amerikanske ambassadøren i Libya, Chris Stevens (Matt Letscher), ankommer Benghazi - og snart blir villaen hans angrepet av en gruppe militante islamister. Sikkerhetstyrken nektes å gå til aksjon av CIA-stabssjefen Bob (David Costabile), som er akkurat den typen arrogant, nedlatende, nasal møkkastatsbyråkrat Michael Bay bærer et dypt og inderlig hat til. Tar ikke lang tid før CIA-basen blir stormet av en horde muslimske villmenn, og det er opp til leiesoldatene å holde fortet – mens de venter på forsterkinger de amerikanske myndighetene nekter å sende dem. Hvis «13 Hours» var en western i «Rio Bravo»-stil eller en rendyrket thriller i samme bane som John Carpenters «Assault on Precinct 13», da kunne man rette litt velfortjent ros til Michael Bay for å ha iscenesatt noen effektive, intense og høvelig spennende action-sekvenser. Bay roer ned de mest hyperaktive impulsene sine, og «13 Hours» mangler den glatte smakløsheten som har preget en del av hans tidligere filmer.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Bay ser ut til å tro at dette er hans motsvarighet til «Black Hawk Down», «Zero Dark Thirty» og «American Sniper», men han er ikke akkurat noen Ridley Scott, Kathryn Bigelow eller Clint Eastwood. Bay er knapt noen Peter Berg, som siktet inn det samme republikanske publikummet med sin actionfylte historieforfalskning «Lone Survivor» i 2013. Personlig bærer jeg ikke noe dypt nag til Michael Bay. Jeg likte hans «Pain & Gain», tolererte et par av «Transformers»-filmene og setter like stor pris på eksplosjoner, action og skuddvekslinger som de fleste andre kinogjengere på kloden.
En film som dette lages likevel ikke i et vakuum, og det er umulig å overse at «13 Hours» er et forkledd propaganda-angrep på presidentkandidat Hillary Clinton. Fair enough, så lenge man er ærlig om sine motivasjoner. Film har vært brukt i propagandaøyemed siden mediets fødsel. Demokratene gjorde tross alt det samme under Bush-æraen, med gode intensjoner og heller dårlig uttelling. Ingenting kan likevel unnskylde en dialog som til tider blir direkte latterlig i sin treskallede kraftpatriotisme, og til tider direkte vemmende i sine forsøk på å lokke frem raseritårene til amerikanske publikummere – mens Bay filmer den amerikanske flagget som desekreres i sakte film av gudløse frihetshatere, og lar ryggradløse byråkrater krype i støvet mens de ydmyket ber om unnskyldning for å ha sviktet USAs staute soldathelter. Du kan for all del velge å se «13 Hours» som en ren actionfilm, men du lurer bare deg selv.