6
SCI-FI
«Mad Max Fury Road»
Regi: George Miller
Australia/USA – 2015
George Miller heller diesel på bålet! «Mad Max 2: The Road Warrior» (1981) er en av filmhistoriens aller beste actionfilmer, med en av filmhistoriens mest ikoniske antihelter. Det er trolig den filmen undertegnede har sett flest ganger i løpet av livet, så det er med en stor porsjon lettelse jeg kan si dette uten å ty til hyperboliske overdrivelser: regissør George Miller har virkelig overgått seg selv med «Mad Max Fury Road»! En eksplosiv berg-og-dalbane-tur som er hundre prosent visuell historiefortelling, hundre prosent fremdrift, hundre og tjue prosent ren, rastløs energi. Det har gått 30 år siden sist vi så Max på kino, og siden dengang har han skiftet form fra Mel Gibson til Tom Hardy. En fullgod erstatning, selv om denne utgaven av Mad Max Rockatansky er en mer desperat, ødelagt skikkelse. Mer et skadet dyr enn et menneske; hjemsøkt av alle livene han ikke kunne redde, og av datteren som ble myrdet i første film. Et lett offer for «War Boys»; kritthvite fotsoldater for den avskyelige kultlederen Immortan Joe (Hugh Keays-Byrne) - en Darth Vader-esque diktator som har opphøyd seg selv til en Gud i den postapokalyptiske ødemarken.
I hans verden er alle ressurser som kan utnyttes til egen vinning, og Max blir brukt som ufrivillig blodgiver for den anemiske disippelen Nux (Nicholas Hoult), en hjernevasket fanatiker som mer enn noe annet vil dø som martyr på slagmarken, sånn at han kan bli gjenfødt i Valhall. De kastes begge inn i jakten på en av Immortan Joes mest respekterte offiserer - Furiosa (Charlize Theron) – som har desertert og stukket av i en mektig «War Machine»-doning med Joes mest verdifulle skatter i bagasjen. Max og Furiosa er nødt til å inngå en usikker allianse hvis de skal overleve kampen mot Joes mektige hær av råkjørende berserkere. Hele filmen er i sin essens en eneste lang jaktscene, som starter med gasspedalen i bånn, og sjelden stopper for å trekke pusten. Hvis du har liten peiling på actionfilm, er det muligens lett å tro at «Fury Road» har et tynt manus, uten å ane det enorme arbeidet George Miller har investert i å bygge opp denne mytologien. Ingenting blir forklart hinsides det mest nødvendige, men hver eneste detalj er nøye gjennomtenkt, har sin praktiske funksjon og forteller oss noe om denne verdenen. La gå at det er en verden som stadig står i fare for å bli et nu-metal Cirque du Solei-show på meskalin, med rabiate akrobater, elgitarer som skyter flammer og stuntmenn som ser ut til å være i konstant fare for å ofre livene sine for kunsten. Det er et under at ingen omkom under opptakene, og actionscenene har en følelse av fare som du ellers må dra til Asia for finne maken til.
Fremfor å spille inn mesteparten i et studio med hjelp av grønnlerret og digitale effekter, er så godt som alt iscenesatt på den gamle måten. Spilt inn i Namibia-ørkenen med hjelp av vanvittige stunts, møysommelig planlegging og proffe fagfolk. Det er absolutt ingenting som tilsier at «Fury Road» er laget av en 70 år gammel mann, som ikke har regissert en spillefilm på over 17 år. Dette er den typen villmannsfilm som ser ut til å være laget av en sulten, entusiastisk debutant som har fått alle ressursene i verden til å iscenesette sine mest frenetiske feberfantasier, men som dessuten er i besittelse av en livstid med erfaring som filmskaper. Miller har heller ikke omgitt seg med unge medhjelpere. Hans 72-årige filmfotograf John Seale kom ut av pensjonisttilværelsen bare for å jobbe med Miller, mens den store filmskurken Hugh Keays-Byrne også spilte rollen som motorsykkeldesperadoen Toecutter i den aller første «Mad Max»-filmen for 36 år siden. Miller har skrevet manuset sammen med den britiske tegneserieskaperen Brendan McCarthy, og bygget opp hvert øyeblikk i detalj før et sekund var filmet. Forarbeidet var Hitchcock verdig: plottet ut med hjelp av 3.500 storyboards, som trolig var en uvurderlig hjelp til å holde rede på de mest frenetiske actionsekvensene.
Det er scener her jeg gleder meg grådig til å studere nærmere på Blu-ray, om så bare for å klure ut hvordan i all verden Miller har klart å iscenesette dem. Han koreograferer flere halsbrekkende stunt innenfor samme bilderute, i øyeblikk som er så tettpakket av hendelser at du stadig sitter igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe (og for en sjelden gangs skyld virkelig legitimerer 3D-formatet). Dette er sannelig en film som bør ses flere ganger, på akkurat samme måte som «The Road Warrior».
Etter innspillingen satt George Miller angivelig igjen med 480 timer med opptak, som er kondensert ned til de tetteste to timene du kan se på kino. Men i motsetning til så mange nyere actionfilmer er redigeringen oversiktlig og Miller lar oss se alt utspille seg klart og tydelig. Warner Bros fortjener all mulig ære for å la George Miller lage noe så totalt ute av kontroll, totalt på sine egne premisser. Dette er visuell historiefortelling på sitt ypperste, helt mesterlig iscenesatt av en regissør som virkelig har nådd høyden. Ren filmnerdlykke, et overveldende angrep på sansene og et sjeldent adrenalinkick som overgår høye forventninger. Årets actionfilm, lett, og en umiddelbar klassiker som vil bli snakket om i mange år fremover. «What a lovely day», indeed!