3
DOKUMENTAR
«Risk»
Regi: Laura Poitras
USA/Tyskland
På veien gjennom den sju år lange innspillingen fra 2010 - 2017 ble det full skjærings mellom hovedpersonen og regissøren, av årsaker som fortsatt er en smule diffuse etter å ha sett filmen. Laura Poitras har fått helt utrolig tilgang til Assange og hans innerste sirkel, men gjør fint lite med denne tilgangen annet enn å være flue på veggen under en rekke av de sentrale hendelsene i livet hans de siste årene. Hun er med i rommet mens Assange uten hell prøver å ringe Hilary Clinton for å advare henne om statlige lekkasjer. Kameraet hennes fanger opp Assanges møte med sin stadig mer frustrerte advokat, etter å ha blitt beskyldt for seksuelle overgrep i Sverige. Hun er på hotellrommet mens Assange tar farvel til moren sin, trer på seg en detaljert forkledning og kjører motorsykkel gjennom London på vei får å få asyl i Ecuadors Ambassade – der han han bodd de siste fem årene. Som Poitras sier i starten av «Risk»: «Det er et mysterium hvorfor han stoler på meg, for jeg tror ikke han liker meg». Virker ikke som Laura Poitras endte opp med å like Assange noe særlig heller.
Denne felles motviljen ser ut til å vokse gradvis frem mellom opptakene, muligens forsterket av at Poitras forlot Assange mens det blåste som verst i 2012 - for å følge en mer dynamisk og moralsk utvetydig hovedperson de neste årene: fløyteblåseren Edward Snowden. Resultatet ble Oscar-vinneneren «Citizenfour», som på alle tenkelige måter er en bedre dokumentar enn «Risk». Også der spilte Laura Poitras en så aktiv rolle i hendelsene at hun senere ble portrettert av Melissa Leo i Oliver Stone-dramaet «Snowden». Selv måtte Julian Assange nøye seg med å bli portrettert som en smålig tyrann (av Benedict Cumberbatch) i «Den femte statsmakt», en film han selv beskrev som et forsøk på karakterdrap. Sånt kan sikkert skape grobunn for bitterhet, og Assange er unektelig vanskeligere å sympatisere med enn Chelsea Manning og Edward Snowden. «Risk» tegner et bilde av en mann som konstant er på vakt; kalkulert, lukket og veldig bevisst sin egen image. Vi ser små glimt der masken faller, og ubevoktede øyeblikk der han viser autentiske følelser – men Laura Poitras ser ut til å ha håndplukket opptak som plasser ham i et dårlig lys. Noen av dem på grensen til smålige: sleivete morsomheter og lite velveide kommentarer fanget opp før intervjuene starter. Andre er mer graverende; som Assanges påstander om at anklagene om sexovergrep er en konspirasjon iscenesatt av militante feminister, og hans passiv-aggressive munnhuggeri med assistenter. Filmen gir oss imidlertid et interessant innblikk i Assanges hverdag innelåst i Ecuadors ambassade, mens han bokser med en personlig trener, subber rundt i Boss-slåbrok, drikker sprit foran PC-en og planlegger neste WikiLeaks-lekkasje.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
For å gjøre alt dette enda mer komplisert er den versjonen av «Risk» som nå settes opp på kino betydelig annerledes fra den som hadde sin premiere under Cannes-festivalen i fjor. Det som opprinnelig var en mer objektiv og saklig dokumentar om Julian Assanges arbeid, filosofi og hverdag har blitt noe langt mer kritisk. I ettertid har Poitras klippet om «Risk», og bearbeidet filmen så drastisk at WikiLeaks har truet med søksmål for å ha «plassert klientene våre i fare». Man kunne ha håpet at Poitras inkluderte brennhett materiale om Assanges lekkasje av Hillary Clintons e-postarkiv like før valget i USA, hans medskyldighet i at Trump ble USAs president og eventuelle samarbeid med russiske myndigheter. Men alt hun har å bidra med er velkjente nyhetsopptak, og klipp fra en telefonsamtale der Assange antyder at han er overrasket over mangelen på håndfast materiale som har dukket opp om Trump. Isteden har Laura Poitras lagt til en keitete fortellerstemme der hun leser høyt fra sin produksjonsjournal; forteller om drømmene sine og snakker om følelsene sine. Det føles etisk grumsete at Poitras retter søkelyset mer mot seg selv, og mot sitt tilsvarende uetiske kjærlighetsforhold til journalist/hackeraktivisten Jacob Appelbaum – en av Assanges nære støttespillere, som har en sentral rolle i både «Risk» og «Citizenfour». Like etter Cannes-visingen ble Appelbaum beskyldt for flere tilfeller av grov seksuell trakassering og voldtekt, mot blant annet en av Poitras nære venner. Noe som understreker at en veldig urovekkende ukultur har sneket seg inn dette miljøet, som kunne fortjent sin egen dokumentar. Men «Risk» er ikke denne dokumentaren. Poitras holder seg så tett opp til lerretet at hun ikke lenger kan se motivet, og ser ut til å bearbeide private ting her. Hun sier på et tidspunkt at «dette var ikke filmen jeg ville lage», men burde kanskje heller stilt seg spørsmålet om hun overhode burde ha laget den. Det mest forsvarlige ville ha vært å overlate opptakene til en filmskaper som kunne forholdt seg mer objektivt til materialet. Dette føles som en større skuffelse med tanke på hvor innsiktsfull «Citizenfour» var, men «Risk» er en fascinerende skildring av hvordan et dokumentarprosjekt kan gå skikkelig galt.