Film

Portrett av en provokatør

Det sier litt om kraften i fotografiene til Robert Mapplethorpe at de fortsatt har evnen til å provosere, røske, imponere og vekke oppsikt.

Dagsavisen anmelder

4

DOKUMENTAR

«Mapplethorpe: Look at the Pictures»

Regi: Fenton Bailey/Randy Barbato

USA/Ty.- 2016

Robert Mapplethorpe døde 42 år gammel av aids-relatert sykdom i 1989. Det har heldigvis skjedd en del i den amerikanske folkesjelens attityde til homofiles rettigheter, men fotografiene hans dokumenterte en skyggeside man fortsatt ikke snakker så høyt om. Denne HBO-dokumentaren skygger ikke unna verken i Mapplethorpes fotomotiver eller privatliv. Med «Mapplethorpe: Look at the Pictures» unngår regissørene Fenton Bailey og Randy Barbato trashy sensasjonalisme til fordel for en nøktern, dønn ærlig skildring av en banebrytende fotokunstner. «Look at the pictures!» er de rasende ordene fra den republikanske sensurnissen og senatoren Jesse Helms, som i 1989 viftet med kopier av Mapplethorpes bilder i kongressen mens han indignert og innstendig påsto at dette syndige søppelet slett ikke var kunst. Fysjom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mapplethorpe representerte alt den kristne høyresiden i USA fryktet på åttitallet; en veldig åpen homse som dokumenterte sin interesse for bondage, sadomasochisme, røff homsesex og afroamerikanske muskelmenn med digre snabelpeniser. Ikke rart at en fordomsfull, religiøs hykler som Helms følte seg så truet. Kilden for kontroversene var i hovedsak en håndfull fotografier fra Mapplethorpes såkalte X-portefølje, som skildret hans opplevelser i New Yorks hedonistiske lærhomoklubb «The Mineshaft» på slutten av syttitallet. Filmen kartlegger hans oppvekst i et katolsk hjem i Queens, studietida og de bohemske årene som «hustler» i Chelsea Hotel sammen med Patty Smith. Sistnevnte har nektet å samarbeide med regissørene, og etterlater et tomrom som de prøver å fylle med omtrent hver bidige gjenlevende person Mapplethorpe kom i kontakt med. Fra elskere, kollegaer og fotomodeller, til Debbie Harry og Brooke Shields. Hans gamle søndagsskolelærer trekker interessante paralleller mellom den katolske ikonografien fra Mapplethorpes barndom og hans fascinasjon av ritualistiske fotomotiver og sadomasochisme. To sider av samme mynt, antar jeg.

Les også: Sprengte grenser i hver sin tid

«Look at the Pictures» legger heller ikke skjul på at Mapplethorpe var en hensynsløst ambisiøs opportunist, som uten å blunke utnyttet folk som kunne hjelpe karrieren. Han ville neppe ha hatt noen karriere i det hele tatt uten sin eldre elsker Sam Wagstaff, en velstående kunstkurator som finansierte ham i flere år. De mest hjerteskjærende historiene om Mapplethorpes selvnytende egoisme kommer fra den sympatiske lillebroren Edward, som i flere år jobbet tett sammen med storebroren og tok vare på han da han var døende. «Look at the Pictures» er høvelig nådeløs i sin skildring av hovedpersonens personlighet, noe som allikevel ikke forminsker verdien i fotokunsten hans. Regissørene melker dessuten mye oppviglersk humor ut av intervjuer med kuratorer fra Getty-museet som beklemt blar i Mapplethorpes mest pornografiske og selvutleverende bilder. Alt kryssklippet med intervjuer av Mapplethorpes fotomodeller, som ler rått av tanken på at han hadde noen intensjoner under den estetiske overflaten. Det er vanskelig å lage et dypsindig portrett av en såpass overfladisk hovedperson, men «Look at the Pictures» gir oss en innsiktsfull skildring og oppfordrer oss til å se nærmere på bildene hans uten å la oss distrahere av kontroversene, og gir oss samtidig et innblikk i hvordan fotografering ble akseptert som en fullverdig kunstform. Jeg tipper at Mapplethorpe selv hadde frydet seg over at fotografiene hans i dag selges for enorme summer på fornemme gallerier, selv om det sikkert ville ha irritert ham grådig at pengene går til noen andre enn ham selv.