2
GRØSSER
«Poltergeist 3D»
Regi: Gil Kenan
USA, 2015
Hva er poenget med å nyinnspille en film hvis den ikke blir en forbedring, eller i det minste en forandring? Hvorfor ta til takke med en dårlig kopi så lenge originalen fortsatt eksisterer? Årets omfilming av «Poltergeist» legitimerer ikke sin eksistens som noe annet enn et syntetisk salgsprodukt, og er akkurat så uinspirert som forventet – men denne tannløse grøsseren er i det minste befolket av talentfulle skuespillere. Historien er lettere oppdatert for å reflektere de økonomiske nedgangstidene i USA, og spritet opp med referanser til reality-TV, kameradroner, nettbrett og mobiltelefoner. Hvorvidt «Poltergeist» (1982) egentlig var regissert av Tobe Hooper er fortsatt åpent for debatt, men ingen tvil om at filmens kreative kraft var produsent og manusforfatter Steven Spielberg. Han lekte med flere av sine favoritt-temaer, og serverte det som for sin tid var en moderne, frisk twist på de klassiske spøkelseshistoriene. Spielbergs idylliske suburbia-drøm var bygget på råtten grunn, og det dagligdagse ble infisert av rasende bankeånder. En stor grunn til at filmen fungerte så glimrende var at den bygget seg så gradvis opp: de paranormale opplevelsene kjernefamilien Freeling ble utsatt for startet harmløst, før helvete til slutt brøt løs. Årets 3D-nyinnspilling har ingen tålmodighet med sånne subtile grep, og pøser på med skummel musikk og digitale spesialeffekter så fort familien Bowen har flyttet inn i sitt nye hjemsøkte hjem.
Pappa Eric (Sam Rockwell) har mistet jobben på grunn av nedskjæringer, og er nødt til å finne et billigere sted å bo i et nedslitt utkantstrøk i California sammen med kona Amy (Rosemary DeWitt), den tenårige datteren Kendra (Saxon Sharbino) og den engstelige sønnen Griffin (Kyle Catlett). De har så vidt rukket å pakke opp før yngstedatteren Madison (Kennedi Clements) slår av en prat med åndene inni flatskjermen i stua og sier «they’re here» igjen. Herfra gjentar filmen høydepunktene fra originalen, med bare kosmetiske forskjeller: mørkredde Griffin blir angrepet av en eske full av onde klovnedukker og filleristes av et dataanimert tre, mens Madison blir dratt inn i en spøkelsesdimensjon for å lede en bøling rasende ånder inn i det hvite lyset. Istedenfor kortvokste, klarsynte Zelda Rubinstein får familien åndelig veiledning av den irske spøkelsesjegeren Carrigan Burke (Jared Harris), som er kjent fra sitt eget realityshow. Rent bortsett fra 3D-effektene og en nærmere titt inn i spøkelsesdimensjonen (med hjelp av et dronekamera!) har ikke denne nyinnspillingen noe nytt å by på – og absolutt ingenting her er på langt nær like effektivt som i originalen. «Poltergeist» har dessuten vært så innflytelsesrik at vi allerede har sett det meste gjentatt i andre grøssere de siste årene, fra «Paranormal Activity»- og «Insidious»-seriene til «The Conjuring». Alle sammen betydelig mer effektive enn denne poengløse nyinnspillingen.
Siden filmen er en halvtime kortere enn originalen føles alt mye mer kondensert, uten tid til å bygge opp stemning eller gi medlemmene av familien noen personlighet før spøkeriene starter. Det mest positive jeg kan si er at dette er omtrent på lav linje med «Poltergeist II: The Other Side» (1986) og «Poltergeist III» (1988). Teknisk kompetent iscenesatt av britiske Gil Kenan (som sto bak de severdige familiefilmene «Monster House» og «City of Ember»), og befolket av dyktige skuespillerne gjør sitt beste med det støle, resirkulerte materialet. Sam Rockwell og Rosemary DeWitt fortjener så mye bedre filmroller enn dette. Det mest provoserende med hele «Poltergeist» er at den ikke engang gidder å ta seg bryet med å dra historien i noen nye retninger, og ikke kommer opp med noen interessante vinklinger. Å nyinnspille en klassiker som dette er bare er en poengløs øvelse i kynisme og kald kapitalisme. Å gjenfortelle akkurat den samme historien er håpløst, hoderystende unødig. Å lage en så tam, uinspirert, fantasiløs kopi som dette er direkte utilgivelig. Jeg foreslår vi anser årets nyinnspilling som nok et utslag av den såkalte «Poltergeist»-forbannelsen. Et halvår fra nå vil ingen huske dette feilskjæret, mens originalen heldigvis lever videre på Blu-ray.