Film

På vei til voksenlivet

Dette oppvekstdramaet er fortalt med intelligens og følsomhet.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMAKOMEDIE

«Paper Towns»

Regi: Jake Schreier

USA – 2015

Enhver oppvoksende generasjon fortjener muligens sin John Hughes, og forfatteren John Green ligger godt an til å fortjene mantelen. Han sto sist bak fjorårets romantiske kreftdrama «The Fault in Our Stars», som alt tatt i betraktning var betraktelig mer ektefølt, intelligent og velspilt enn filmen hadde forutsetninger for å være. «Paper Towns» ble skrevet noen år tidligere, men deler flere av de samme elementene: Tenårige hovedpersoner som er mer opptatt av litteratur og utdannelse enn reality-TV og rølp. Et smakfullt musikkspor full av førsteklasses indiepop fra blant andre «Twin Shadow», «Bon Iver» og «The War on Drugs». Og en følelsesmessig tyngde som går litt dypere enn de fleste ungdomsfilmer våger. For mange av oss er det dessuten et pluss at «Paper Towns» ikke er på langt nær like opptatt av å få oss til å bryte ut i strigråt, og ikke fokuserer på romantikk mellom dødssyke tenåringer. Filmen er produsert av teamet bak «The Fault in Our Stars», og deler samme manusforfattere: Michael H. Weber og Scott Neustadler. Radarparet står bak velskrevne oppvekstskildringer som «The Spectacular Now» og «(500) Days of Summer». At filmen dessuten er regissert av mannen bak det severdige indie-dramaet «Robot and Frank» er mer enn nok til å forsikre at «Paper Towns» i det minste er verdt seriøs oppmerksomhet.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Quentin Jacobson (Nat Wolff) har vært opp over ørene forelsket i nabojenta Margo Roth Spiegelman (Cara Delevingne) siden han først fikk øye på henne som sjuåring. En stund var de gode venner, men i tenårene vokste de fra hverandre. Margo ble skolens mest populære jente; en rebell med utallige beundrere, mens syttenårige Quentin ble et forsiktig skolelys som vier tida til skolekorps og studier. Margo forblir en uoppnåelig drøm, helt til hun en kveld plutselig klatrer inn gjennom soveromsvinduet til Quentin for å rekruttere ham som medhjelper til en lang natt med utspekulerte spillopper. Hun lover Quentin «den beste natten i ditt liv», og holder det hun lover. Dagen etter rømmer Margo hjemmefra, og ingen aner hvor hun har blitt av. Hun har forsvunnet, men ikke helt sporløst. Quentin oppdager at Margo har lagt igjen kryptiske hint og små beskjeder som muligens leder til hennes hemmelige skjulested. Han tar det som en klar melding om at han bør spore opp Margo, mane opp sin indre eventyrlyst og bevise sin usagte kjærlighet for henne. For å løse mysteriet rekrutterer han hjelp fra de nerdete bestekompisene Radar (Justice Smith) og Ben (Austin Abrahams), samt skjønnheten Lacey (Halston Sage).

En strategisk plassert poster av Woody Guthrie leder til en understreket setning i en Walt Whitman-bok. En papirlapp stappet inn i et dørhengsel leder til en forfallen suvenirbutikk i et veldig dårlig nabolag. Og hele rebusløpet leder til en biltur noen dager før skoleavslutningen, mens vennegjengen hjelper Quentin med å spore opp mystiske Margo i en såkalt «papirby». Ikke-eksisterende byer, fulle av metaforisk mening. Historien er ikke så umiddelbar kommersiell som «The Fault in Our Stars», og det er ting her som utfordrer troverdigheten mer enn filmen har godt av. Mot slutten har «Paper Towns» mulighet til å gå til et veldig mørkt sted, men ender isteden opp med bittersøte livsleksjoner som er mye lettere å fordøye. Som vanlig er reisen mer begivenhetsrik enn endestasjonen, og opptakten mer interessant enn løsningen på mysteriet. «Paper Town» når ikke helt opp til høydene i oppvekstdramaer som «The Perks of Being a Wallflower» og «Short Term 12», men er fortsatt fortalt med intelligens og følsomhet, spilt med stor overbevisning og skrevet med oppriktig engasjement. Skal du først basere historien din på allmenngyldige livsleksjoner i John Hughes-stil, er det slett ingen dum idé å påminne nye generasjoner om farene ved å sette folk opp på en pidestall, glemme at de er helt vanlige mennesker og avstandsforelske seg i noe som egentlig ikke eksisterer. Og en viktig del av veien til voksenlivet er jo å innse at ting aldri helt ender som du hadde håpet på.