Film

Overspent melodrama

Synd at Xavier Dolan har fulgt opp sin hittil beste film med en av sine aller svakeste.

Dagsavisen anmelder

2

DRAMA

«It’s Only the End of the World»

Manus & regi: Xavier Dolan

Canada/Frankrike, 2016

Under Cannes-festivalen i fjor ble Xavier Dolan til manges forundring (og betydelig buing i salen) tildelt juryprisen, og sist helg fikk han attpåtil Cæsar-prisen som beste regissør. Så jeg antar at motvillige gratulasjoner er på sin plass. Undertegnede deler absolutt ikke enkelte cineasters nesegruse beundring for den franskcanadiske filmbransjens selvnytende arveprins, men det hjelper at Dolan har blitt litt mer moden med årene. I en alder av 27 år har han lagt den prisbelønnede kritikersuksessen «Mamma» (2014) bak seg, så synd at han har fulgt opp sin hittil beste film med en av sine aller svakeste.

Det overspente melodramaet «It’s Only the End of the World» er basert på Jean-Luc Lagarces teaterstykke fra 1990 (tidligere filmet for fransk TV i 2010), men Xavier Dolan har i kjent stil bearbeidet historien, skrevet manus, produsert, redigert, regissert og oversatt de engelske undertekstene. Det er forbausende, men oppmuntrende, at Dolan ikke har gitt seg selv hovedrollen som Louis Knipper (som isteden spilles av Gaspard Ulliel). En homofil dramatiker som etter tolv år vender tilbake til den dysfunksjonelle familien sin for å fortelle at han er dødssyk. Vi får aldri vite akkurat hva slags dødelig sykdom Louis lider av, men forfatteren Luc Lagarce døde av AIDS fem år etter at teaterstykket ble skrevet.

Les også: Xavier Dolan - et filmens vidunderbarn

Og siden Louis tross alt er hovedpersonen i en film av Xavier Dolan er han så fryktelig misforstått, så uutgrunnelig dypsindig, så hjerteskjærende følsom og så skrekkelig talentfull at alle er skikkelig sjalu på ham. Familiemedlemmene har tilsynelatende bygget hele sin eksistens rundt hans fravær. Den doprøykende lillesøsteren Suzanne (Léa Seydoux) har dyrket Louis som en helt, og sparer på postkortene han sendte hver fødselsdag som om de er religiøse relikvier. Storebroren Antoine (Vincent Cassel) er et forknytt nøste full av bøllete bitterhet og retningsløst raseri, tilsynelatende drevet av sjalusi over den fraværende brorens suksess. Mesteparten av Antoines bedritne oppførsel går utover hans nervøse spurv av en kone; Catherine (Marion Cotillard), som Louis møter for første gang under den turbulente familiegjenforeningen. Også på plass er navnløse mamma (Nathalie Baye, tilbake fra «Laurence Anyways»), som i likhet med de fleste morsfigurer i filmene til Dolan er en vulgær, grell, dominerende, plagsom karikatur sminket opp som en deltidsprostituert dragartist. Vel, Dolan er i det minste konsekvent i sine morskomplekser, dette er tross alt en ung mann som døpte debutfilmen sin «I Killed My Mother» – og i rettferdighetens navn gir han Nathalie Baye en saftig, skarp monolog med noen interessante grånyanser. Dolan skrev angivelig om den siste halvparten av teaterstykket for å strømlinje «It’s Only the End of the World» til sine sensibiliteter, og har som vanlig bygget filmen rundt en visuell gimmik. I «Mamma» snevret han inn bilderuten til Instagram-format, før filmen rundt halvveis brøt ut av rammen. «It’s Only the End of the World» er til stor del filmet i klaustrofobiske nærbilder, for å understreke hvor isolerte hovedpersonene er fra hverandre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mesteparten av spilletiden er viet til kjekling, krangling, hakking og kjefting, mens sårbare Louis lider tappert i stillhet som en Kristus-figur og forbereder seg på å dø for familiens synder. Xavier Dolan filmer det tårevåte, følsomme fjeset hans som om Louis var en katolsk martyr fotografert av Pierre et Gilles. Dolan har samlet sammen et imponerende ensemble av dyktige skuespillere, men drukner dem alle i en hysterisk kakofoni av intetsigende krangling som blir på grensen til uutholdelig. Vi får sporadiske avbrekk i lidelsene med raske, musikkvideo-inspirerte tilbakeblikk fra oppveksten til Louis, mens han boller en langhåret kjekkas og ruser seg til tonene av O-Zones moldovske landeplage «Numa Numa». Alt ender i en symbolsk finale som byr på magisk realisme med gjøkur. Disse umodne regitriksene klarer allikevel ikke forkle at «It’s Only the End of the World» er oppsiktsvekkende fri for substans og psykologisk innsikt. En hul hyllest til filmskaperen som martyr og frelser; i en navlebeskuende, selvforelsket skoleteateroppsetning av «Osage, Orange County». Det er mulig at publikummere på bølgelengde med regissøren vil finne en følelsesmessig dybde som er sørgelig fraværende for resten av oss, men «It’s Only the End of the World» gjenstår som et irriterende oppsamlingsheat av Xavier Dolans aller verste impulser.