Film

Oppgjør med selvgodhet

En satirisk fabel om norsk selvgodhet, og om hvordan vår forestilling om egen fortreffelighet kan være et hinder for fellesskap.

Dagsavisen anmelder

4

KOMEDIE

«Det norske hus»

Regi: Jan Vardøen

Norge, 2017

Restaurantsjefen som ble filmregissør, Jan Vardøen, møtte en del hoderysting da han valgte ny karriere midtveis i livet. Tre filmer senere er han å regne blant de etablerte. «Det norske hus» er definitivt et taktskifte etter den melankolsk-muntre «Høst». Allerede på film nummer tre er Vardøen en regissør som definitivt ikke tråkker om igjen i de samme sporene.

Filmfabelen låner litt fra eventyrene. Den ser for seg at folk som søker oppholdstillatelse i Norge, må lære å bli norske på et sted som kalles «Akademiet». Og med valget av Hotel Union Øie i Norangsfjorden nær Sunnmørsalpene som innspillingssted, har Vardøen virkelig funnet nasjonalromantiske omgivelser, med assosiasjoner til slottet bak sju blåner. Komplett med sjuende far i huset i rekken av naust i sjøkanten.

Les også: Fant veien til Det norske hus

Hit kommer asylsøkeren Ramin (Sharukh Kavousi). Han er uheldig og ankommer på en inneklemt dag, så det er strevsomt allerede å komme seg inn til fornorskingsskolen. Vel fremme utstyres han med dovremakko, ostehøvel og blåswix (som han tror er en deodorant), og en eske med mokkabønner slik at han kan gå i kaffebesøk uten å ha avtale på forhånd.

Som man skjønner, så blir det etter hvert en parade av norske særegenheter Ramin må lære å forholde seg til, de fleste av dem klisjeer og et stykke forbi. Filmen er på sitt mest rammende når den kombinerer norsk selvtilfredshet med nordmenns tendens til å være overdrevent pedagogiske. «Uten Norge hadde ikke verden hatt Nobels fredspris», som Hege Schøyen sier et sted i filmen.

Tidvis er «Det norske hus» en ganske lun komedie, selvpiskingen er sjelden virkelig brutal, selv om den kan være ganske så treffende. Mest av alt er dette en satirisk fabel. Innvendingen blir at filmen lunter litt av gårde fra episode til episode, fra det ene absurde opptrinnet til det neste, og at den har en hang til overtydelighet. Vardøen gjør anstaltens fornorskningseksperter til en litt i overkant anonym gjeng, i tråd med bildet av nordmenn som ugjerne stikker seg fram, og som har vanskelig for å vise følelser, men som like fullt verdsetter hyggen. Ramin på sin side har noe oppgitt over seg, etter hvert som arbeidet med å bli norsk begynner å fortone seg som et Sisyfos-prosjekt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Om «Det norske hus» ikke helt finner formen, så er den likevel en severdig satire over den norske folkesjelen, og den kiler noen ømme punkter. Virkelig besk i kritikken av asylsøker-behandlingen, blir den når en oppgitt Ramin utbryter «dere har jo aldri spurt meg hva jeg kan».

Etterteksten gjør at man ser den lune tonen underveis i filmen i et nytt og hardere lys, den får fram det absurde i at mennesker i asylsøkersituasjon kan holdes borte fra å få avklart sin skjebne gjennom et helt liv.