Film

Omfavner mysteriet

Lucile Hadzihalilovic er tilbake med nok en uhåndgripelig drømmefilm, som svever eterisk i farvannet mellom arthouse-eventyr og skrekkfilm.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Evolution»

Regi: Lucile Hadzihalilovic

Fra. - 2015

Jeg antar at man kan se «Evolution» som den maskuline motsvarigheten til hennes forrige film: «Innocence» (2004). Også den en symbolsk pubertetsfabel; om en gruppe småjenter isolert i en idyllisk, vagt truende verden preget av kryptiske regler, gamle ritualer og usagte koder, der de gradvis får uskyldigheten slått ut av seg. Den verdenen vi besøker i «Evolution» forvaltes etter samme prinsipper, men er befolket av unge gutter. Hvis man måtte summere opp hele historien i løpet av en rask setning, ville den første, forholdsvis spoiler-frie halvparten ha vært noe sånt som «en gutt oppdager at han er fanget av en kvinnelig Cthulhu-kult, og…». Men det ville bare være å skrape på overflaten til det som er en dypt urovekkende, men samtidig skikkelig vakker feberdrøm om fremmedgjøring, befruktning og voksenverdenens mystikk sett gjennom et barns øyne. Tolvåringen Nicolas (Max Brebrant) bor på en tidløs, spartansk øy sammen med sin navnløse mor (Julie-Marie Parmentier). Befolkningen består utelukkende av jevnaldrende guttunger og deres mødre, som ser ut til å forberede sønnene på noe urovekkende. Bølgene slår voldsomt mot klippene. Kvinnene sender hverandre alvorlige blikk som understreker at de deler hemmeligheter guttene ikke får ta del i. Nicolas får medisiner av moren: fire dråper som skal lindre det faktum at kroppen til gutter på hans alder forandrer seg, «akkurat som øgler og krabber».

Han blir servert det som ser ut til å være en stuing laget av ferskplukket mark og råtten spinat - og fordriver fritiden med å tegne hverdagslige ting som kommer fra en verden veldig ulik den han lever i nå. Mens Nicolas svømmer i krystallklart middelhavsvann får han øye på liket av en ung gutt med en sjøstjerne på magen. Moren avfeier opplevelsen som et synsbedrag, men Nicolas er langt fra overbevist. Han sniker seg ut sammen med kompisen Victor for å finne ut hva mødrene egentlig gjør ved sjøen etter mørkets frembrudd. Og det de gjør er å vri seg nakne og ekstatiske i formasjon, som i en satanisk Esther Williams-film. Mamma viser seg å ha sugekopper på ryggen, og Nicolas mistenker at hun egentlig ikke er moren hans. Hun drar sønnen til et sykehus der guttene utsettes for skremmende eksperimenter, mens sykesøstrene forlyster seg med filmopptak av keisersnittoperasjoner. Staben behandler barna som dyr på vei til slakteriet, men Nicolas danner et bånd til den unge sykesøsteren Stella (Roxane Duran) – som i likhet med de andre kvinnene på øya ikke er helt som andre mennesker, men er i besittelse av en empati de har mistet. Som tittelen antyder dreier dette seg om vår ferd oppover på evolusjonsstigen, og jeg har en følelse av at Lucile Hadzihalilovic syntes at det er noe fundamentalt, biologisk urettferdig i at kun kvinner må gå igjennom smertene med barnefødsel. Men det aller meste i «Evolution» kan tolkes i flere retninger. Hadzihalilovic har jobbet mye sammen med sin ektemann Gaspar Noe, og var med på å skrive manuset til hans spektakulære mindfuck «Enter the Void».

Hun er ikke akkurat fremmed for kontroverser, og sirkler rundt tabubelagte, vagt seksuelle temaer også i «Evolution». Hadzihalilovic har i intervjuer lagt ut om sin entusiasme for skrekksjangeren generelt og Dario Argento spesielt - med det i bakhodet er det lett å se «Evolution» som en rendyrket grøsser, bare skildret i et andektig arthouse-tempo. Man kunne ha fortalt den samme historien på en lettfattelig og mer publikumsvennlig måte, men Hadzihalilovic fortrekker å omfavne mysteriet og fokusere på den gåtefulle stemningen. Hun har avslørt i intervjuer at mye av materialet som tydeliggjorde historien måtte strykes av budsjetthensyn, men det er nettopp denne tvetydige mystikken som ender opp med å bli filmens store styrke.

«Evolution» trollbinder oss med abstrakte øyeblikk, men står i fare for å miste den under flyktige partier der det dvelende fortelletempoet blir en belastning. Mens «Innocence» tok sitt utgangspunkt i en roman av Frank Wedekind har Hadzihalilovic skrevet «Evolution» (sammen med Alante Kavaite og Geoff Cox) uten litterære støttespillere - selv om H.P. Lovecraft ser ut til å ha vært en stor inspirasjon. Muligens derfor at filmen føles en smule underutviklet, og til tross for en minimal spilletid på rett under åtti minutter: fortsatt litt lengre enn den burde være. Til tross for skjønnhetsfeil er dette fortsatt en fascinerende film, laget av en unik, spennende filmskaper som våger å følge fantasien dypt ned dit der sannheten skjuler seg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!