Offerbarnet

5

DRAMA

«Korsveien»

Regi: Dietrich Bruggemann

Tyskland, 2014

Selv om det er for mye å forvente at «Korsveien» kan gi sterkt religiøse en åndelig oppvåkning, så kan den muligens gi dem en liten dytt i riktig retning. En liten dytt mot erkjennelse av den enorme skaden religiøse fordommer kan påføre de unge og lettpåvirkelige. «Korsveien» ble tildelt Sølvbjørnen for beste manus under fjorårets filmfestival i Berlin, og består av fjorten tablåer filmet med statisk kamera, der fjortenåringen Maria (Lea van Acken) lider seg igjennom høydepunkter fra de siste dagene til Jesus Kristus. Maria tilhører en katolsk sekt som kaller seg St. Paul (et fiktivt trossamfunn basert på den høyst virkelige St. Pius X-broderskapet). For dem er ikke engang paven tilstrekkelig katolsk, og Vatikanet befinner seg på djevelens side. I filmens første segment forbereder fader Weber (Florian Stetter) et halvt dusin konfirmanter på pliktene som venter dem. De skal bli soldater for Jesus Kristus, som kjemper mot synden overalt, framfor alt i sine egne hjerter. De må vokte seg for satanisk musikk, umoralske filmer, syndige reklameplakater og det meste annet som ikke involverer bibelstudier.

Presten bruker ord som «nestekjærlighet» og «nåde», og snakker med mildt, belærende tonefall, men budskapet hans er preget av glødende fanatisme, kompromissløs arroganse og totalitær indoktrinering. De tenårige elevene er usikre og keitete, men skolelyset Maria svarer raskt og riktig på alle de ledende spørsmålene hans med nøye innøvde gloser. Presten messer om hvordan ekte katolikker må gi avkall på ting som gir dem glede, for å rydde plass i hjertet til Kristus. Samtidig sår han et destruktivt frø som slår rot i sjelen til Maria: tanken på å ofre hele livet sitt til herren slik at Gud gir hennes autistiske lillebror Johannes evnen til å snakke. Hvorfor ville en barmhjertig Gud gi forsvarsløse barn sånne lidelser? Ifølge fader Weber er sykdom en straff for synd eller en prøvelse fra Gud. Uransakelige veier, og alt det der. Maria blir stadig mer besatt av offertanken. Hun drømmer om å følge i fotsporene til «ærverdige» Anne de Guigne, som ble kanonisert etter å ha dødd av hjernehinnebetennelse i en alder av elleve år. I Jesu navn. Maria dras mellom behovet for å være en normal tenåring og de religiøse kravene som har hjernevasket henne hele livet.

Det kommer noen små lyspunkt der hun for noen minutter får lov til å ha et normalt liv, før troens mørke skyer åpenbarer seg på himmelen igjen og dreper all glede. Maria møter jevnaldrende Christian (Moritz Knapp) fra parallellklassen, som er kontaktsøkende og kunne ha vært hennes første kjæreste. Han er troende katolsk og synger i kirkekor, men det er langt fra nok for Marias hysteriske, fanatiske mamma (Franziska Weisz). I den typen frilynte kirkekor synger man jo demonisk gospel, soul og jazz. Djevelske rytmer som leder rett til synd og satanisk fristelse! Religionens jerngrep føles i alle sammenhenger, og legger restriksjoner på alle normale følelser. Stakkars jente. Til slutt sitter Maria kun igjen med tankegodset som er skuret inn i henne etter fjorten år med hjernevask, og hun drar «lærdommen» ut til sin logiske konsekvens. Regissør Dietrich Bruggemann har skrevet manuset sammen med søsteren Anna, og de har åpenbart gjort mye research om St. Pius X-broderskapet. Så de vet hva de snakker om. Bruggemann har uttalt at han selv er ateist, men den tvetydige, tragiske slutten holder døren åpen for tvil og tolkning.

Dette er en film som vil skifte form i henhold til seerens livssyn, og det vil være veldig interessant å høre reaksjoner fra dem som selv har vokst opp i denne typen religiøst tyranni. Jeg registrerte bare tre kamerabevegelser i hele filmen, men i motsetning til noen av sine østerrikske kollegaer klarer Bruggemann å ta i bruk disse statiske tablåene uten at filmen blir monoton eller langtekkelig. Han har vært veldig opptatt av å unngå at «Korsveien» blir kjedelig, noe han også har virkelig har klart. «Korsveien» er engasjerende, opprørende saker, men filmen er pepret med nattsvart humor, som sirkler rundt religionens absurde hat mot alt som måtte true deres snevre livsanskuelse. I en episode nekter Maria å delta i gymtimen fordi læreren spiller «satanisk» musikk i gymsalen. Nærmere bestemt Roxettes «The Look». Så på akkurat det punktet har de muligens et poeng, disse religiøse ekstremistene.