Nervepirrende diplomati

5

DRAMA

«Mannen som reddet Paris»

Regi: Volker Schlöndorff

Fr./Ty. 2014

Om de ytre rammene for handlingen er skåret inn til beinet, så er likevel dimensjonene i maktkampen mellom en gammel kriger og en snedig diplomat av det formatet som i virkeligheten var med å endre historiens gang. På høstparten for 71 år siden sto slaget om den franske hovedstaden Paris, og begynnelsen på slutten av andre verdenskrig var et faktum.

Adolf Hitler hadde gitt ordre om at Paris skulle jevnes med jorden før tyskernes tilbaketrekning. Den franske hovedstaden var til og med blitt minelagt på en måte som gjorde at en bomberekke var nok til at Paris slik vi kjenner det ville ha blitt ødelagt til det ugjenkjennelige, med massive sivile tap. Det eneste som gjensto var at den lokale øverstkommanderende tyske offiseren i Paris ga ordren om å trykke på knappen. Begivenhetene som førte til at dette likevel ikke skjedde, er i filmen blitt komprimert til natten til 24. august 1944. Samtalene mellom den tyske generalen Dietrich von Choltitz (Niels Arestrup), og den opprinnelig svenske diplomaten Raoul Nordling (André Dussollier), foregikk i virkeligheten over flere dager.

Man kan mistenke at det ikke bare er tidsaspektet og den tikkende klokken som er fortettet i filmversjonen, men også graden av psykologisk spill og utmanøvrering gjennom vidd fra diplomatens siden. I «Mannen som reddet Paris» bidrar likevel den dramaturgiske tilspisningen til å gjøre dette til en filmatisk opplevelse like mye som en historietime. Og skal det først være en intellektenes tvekamp midt i krigens redsler, så er Arestrup og Dussolliers mentale fekte-kamp et av disse tilfellene der måten to skuespillere setter hverandre i stevne på, blir vel så fascinerende som enkeltprestasjonene. Samtidig regjerer de to veteranskuespillerne over hver sin halvdel av filmen. I første halvdel er det Dussollier som en klartenkt strateg med en vennlig maske, med overtalelse pakket inn i anekdoter, som imponerer mest. I andre halvdel råder Arestrup, der han tydelig tilkjennegir en sammensatt motivasjon for å bevare Europas kanskje viktigste kulturby. Det koker ned til at om Tyskland nå uansett er på vikende front, vil han da virkelig bli husket som mannen som brente Paris til grunnen? I bakhodet ligger også en nylig Hitler-befaling om at offiserer som ikke utfører ordre, de kan risikere å få familien sin likvidert.

Med andre ord er det store avgjørelser som skal tas i løpet av en natt, der det skal vise seg at ord faktisk kan vinne over aggresjon. Samtidig er det såpass nære på at det blir ganske nervepirrende, selv om man allerede fra start av har den historiske fasiten i bakhodet.