Film

Nærkontakt av grim grad

«Life» som sci-fi-grøsser er effektivt iscenesatt, stilsikker og spilt med overbevisning.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Life»

Regi: Daniel Espinosa

USA, 2017

En blanding av «Alien» og «Gravity» som ser ut til å ha lagt mye flid i å være vitenskapelig plausibel; i alle fall når det gjelder å skildre hverdagen på Den internasjonale romstasjonen ISS, om ikke nødvendigvis når det gjelder nærkontakt med eventuelle livsformer på Mars. Filmen er dessuten mer enn litt svensk; regissør Daniel Espinosa («Snabba cash», «Safe House»), den kvinnelige hovedrolleinnehaveren Rebecca Ferguson («Mission: Impossible – Rogue Nation») og komponist Jon Ekstrand er alle fra Sverige, uten at det har påvirket denne amerikanske studioproduksjonen i merkbar grad. «Life» starter med en virtuos kamerakjøring som varer i rundt sju minutter, som sveiper elegant rundt mannskapet om bord Den internasjonale romstasjonen i vektløs tilstand - mens astronauten Rory Adams (Ryan Reynolds) fanger opp en romsonde-sending med jordprøver fra Mars. Forskeren Hugh Derry (Ariyon Bakare) er helt ekstatisk over å oppdage at en av prøvene inneholder en encellet organisme. Det definitive beviset på utenomjordisk liv. Hurra.

Nyheten feires nede på jorden, der representanter fra en amerikansk barneskole døper livsformen til «Calvin» under et direktesendt TV-show fra Times Square. Mannskapet feirer denne banebrytende oppdagelsen, og vi blir litt bedre kjent med dem før det uunngåelige helvete bryter løs. Etter et uhell i laboratoriet gjøres det et forsøk på å gjenopplive Calvin med elektriske støt, noe som viser seg å ikke være verdens beste ide. Snart er de seks medlemmene av mannskapet (samt en stakkars forsøksrotte) innelåst i en klaustrofobisk romstasjon 350 kilometer over Jordens overflate, sammen med et virvelløst tentakelmonster - som i likhet med alle ombord kjemper for livet. Mens Calvin blir stadig mer intelligent, blir filmen stadig dummere. Mot slutten gir «Life» opp alle ambisjoner om å si noe filosofisk om selvoppholdelsesdrift, darwinisme og kampen for tilværelsen, til fordel for paniske skrekkscener. Helt greit for min del. Den største styrken er at filmen er jevnt over skikkelig spennende, med noen klaustrofobiske marerittscener som dog kunne ha utnyttet sin strenge R-aldersgrense enda bedre.

Den fremste svakheten er selve udyret: Calvin har ingen andre motivasjoner enn å overleve, men er mest effektiv som celleorganisme kun bestående av hjerne, muskler og øyne. Langt fra like troverdig når han vokser seg større, og forvandler seg til en dataanimert geleklump-brennmanet-blekksprut med sinnafjes og glupsk appetitt. Den klissete rakkeren er dessuten utstyrt med «POV»-scener mens han jakter på ofrene sine, som seriemorderen i en billig slasher-film fra åttitallet. Sånt vitner om en velutviklet sans for selvironi og sjangerbevissthet, men rent bortsett fra noen obligatoriske spydigheter fra sarkasmekongen Ryan Reynolds er filmen forbausende fri for humor - særlig med tanke på at manuset er skrevet av folka bak «Deadpool» og «Zombieland». Hvis J.J. Abrams eller M. Night Shyamalan hadde fått fatt i manuset først kunne de lett ha gjort historien til en snik-«prequel» om Marvel-monsteret Venom (sist sett i «Spider-Man 3») – men fremfor å slå bena helt under oss i finalen nøyer Daniel Espinosa seg med å dra en utspekulert luring i siste minutt. Med tanke på at Ridley Scott står klar med «Alien: Covenant» om knappe to måneder vil nok mange foretrekke å vente på ekte vare - men «Life» er fortsatt en effektiv monsterfilm, som sikker vil appellere litt ekstra til oss som flasket opp på sånne saker.