Annonse
Katherine Waterston stiger opp som en ny «Ripley», et forbilde som ikke gir seg uansett hvor hardt beistet biter. ALLE FOTO: FOX

Nærkontakt av blodig grad

Nye og gamle fans av Alien-filmene kan stålsette seg først som sist: «Alien: Covenant» er et bekmørkt, elegant beist som biter seg godt fast i seriens mytologi.

Annonse
Filmer

 

5

FILM

«Alien: Covenant»

Regi: Ridley Scott

USA./Eng./NZ., 2017

Et romskip glir mellom stjernene på vei mot en destinasjon lysår borte. Med ett skjer det noe som avbryter den harmoniske reisen, en hendelse som vekker mannskapet og leder dem lukt inn i marerittet, for ikke å si udyrets gap. Hørt det før? Selvsagt har du det, men en god historie kan ikke gjentas for ofte så lenge den bringer inn nye og uventede elementer. Nettopp det er Ridley Scott en mester til, og han kjæler brutalt med både gamle fans og nykommere som ikke nødvendigvis kjenner Alien-historien til siste bloddråpe.

«Alien: Covenant» har kanskje ikke Sigourney Weaver i hovedrollen, men en handlekraftig, karismatisk Katherine Waterston fyller hennes sko og vel så det i en film som byr på store overraskelser og mengder av motbydelige grøss som glatt utfordrer selv sjokkeffekten den første filmen ga da den kom. Og regissør Ridley Scott tar sitt eget horrorunivers på alvor når han leverer et nytt kapittel til science fiction-sjangerens mørkeste føljetong, den han startet med «Alien: den 8. passasjer» i 1979 og som han selv har krevd tilbake eierskapet til, først med «Prometheus» (2012) og nå med «Alien: Covenant». Med årets film er Alien-navnet tilbake i tittelen, ikke minst av hensyn til markedsføringen, men når dette er en bragd av en film er det fordi Scott på fascinerende vis knytter sammen historier, referanser og rollefigurer fra «Prometheus» med den originale ideen fra «Alien: Den 8. passasjer», inkludert den perfekte drapsmaskinen av et beist som er blitt seriens varemerke. Når «Alien: Covenant» blir noe langt mer enn et forfølgelsesmareritt, er det fordi den har en klar klangbunn, befestet i et tenkt verdensbilde som er en Tolkien eller en C.S. Lewis verdig, og hvor de store spørsmålene om opphav og endelikt får rikt med tumleplass. Noen av dem besvares også, ikke minst gjennom det dystre framtidsscenarioet Ridley Scott bygger sin verden over, som igjen henter drivstoff fra dagens redselsbilder rundt en jordklode som blir ubeboelig av miljøødeleggelser, overbefolkning og truende epidemier. Menneskeheten drives ut i rommet som kolonister, men gjør seg i stadig større avhengige av kunstig intelligens og teknologi. Men en menneskelig egenskap kan åpenbart selv ikke det såkalte framskrittet utslette, og det er stormannsgalskapen i jakten på det perfekte.

Les også: Alien-fans, gled dere!

«Covenant» er navnet på romskipet som består av mannskap inkludert androiden Walter (spilt av Michael Fassbender) og to tusen kolonister. Det har gått ti år siden «Prometheus», og signalet som får mannskapet med Oram (Billy Crudup), Tennessee (Danny McBride), Karine (Carmen Ejogo) og Daniels (Katherine Waterston) i spissen til å avvike kursen, kommer fra en planet mistenkelig lik jorden. Det som møter dem er ikke bare en overdådig natur (med New Zealand som utgangspunkt), men også en fare de ikke i sine villeste fantasier kunne forestille seg, langt mindre ane rekkevidden av. Ethvert forsøk på å gjenfortelle handlingen vil by på store «spoilere» av hvordan Ridley Scott forener visjoner han har skapt med nesten 40 års mellomrom. Vi kan minne om at det siste man så i «Prometheus» var androiden David (også Michael Fassbender) og ekspedisjonens eneste overlevende (spilt av Noomi Rapace) som fulgte et signal mot en ukjent galakse. Fassbenders innsats i «Alien: Covenant» står ikke tilbake for noe av det skuespilleren har gjort tidligere, og han utgjør selve episenteret i filmen.

Les også: Liv laga på Mars!

Det gjør heller ingenting å røpe at Alien-udyret, som har definert hele serien, nå endelig er tilbake i all sin etsende gru. Riktignok er alienskikkelsen nå mer i tråd med filmteknologiens kjappe og frenetiske utvikling enn av det truende som preget den i de første filmene. Det er ikke nødvendigvis bare positivt. Men utover det skaper Scott et horrorritt som på en og samme er gruoppvekkende og blendende vakkert. Han konsoliderer den fortettede og gotiske atmosfæren fra «Prometheus» og fletter den finurlig rundt særlig sterke referanser til den britiske gotikken, befestet i William Blakes visualitet og i verkene til Byron og Shelley (så vel Percy Bysshe som Mary), samt geografiske avstikkere til Henry Fuselis marerittmalerier og Wagners stormsentre. Scott hyller også H.R. Gigers banebrytende design for «Alien: Den 8. passasjer», og det illevarslende musikktemaet til Jerry Goldsmith blir forvaltet på utsøkt vis av «Covenant»-komponist Jed Kurzel. I rollefigurer som Tennessee ligger også kimen til den barske replikkhumoren som løser opp stemningen på vei mot undergangen, og den svarte humoren siver seigt inn i filmens grunnvann.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I bunn og grunn er «Alien: Covenant» en sitrende science fiction-valse som effektivt følger horrorfilmens evigrøde oppskrift, både en actionthriller av ypperste merke og et drama som nagler deg nådeløst til stolen når kjente skikkelser trer fram fra skyggene. Det som måtte være av svakheter ligger i de delene av personenes handlingsmønster som man helst ikke bør begynne å stille spørsmål ved. Det samme gjelder mannskapet ideologiske referanser, som tilhører vår tid snarere enn framtida. Samtidig er det nettopp med dagens øyne vi skuer inn i den framtidsdrømmen Ridley Scott har skapt, og som han garantert vil følge opp i flere filmer. Der er det kun mørke, et episk, urovekkende og svart eon som rommer en av den kommersielle filmbransjens mest intelligente og slitesterke historier.

Kinopremiere fredag 19. mai.

Annonse