Film

Naturen er din verste fiende!

En mektig opplevelse, full av brutal skjønnhet og nydelig lidelse.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«The Revenant»

Regi: Alejandro Gonzalez Inarritu

USA, 2015

Sånn ble altså Amerikas forende stater bygget. På en grunnmur av blod, bein og lidelse, av skjeggete drapsmenn med hat i hjertet. Alejandro Gonzalez Inarritu er en villmann, og jeg mener det som et stort komplement. Verden trenger sannelig flere filmskapere som ikke kjenner sine begrensninger, og som bryter alle grenser for å vise oss ting vi aldri har sett før. Noen ganger tar ambisjonene overhånd, og sklir ut i selvhevdende pretensjoner og uspiselig oppførsel, men man blir ikke nødvendigvis en stor regissør ved å være hyggelig mot alle. I filmer som «Amores Perros», «Babel», «Biutiful» og «Birdman» har Inarritu med variert hell utforsket folk som lider, og allikevel fortsetter etter at alt har raknet. Sånn sett er «The Revenant» filmen har bygd seg opp til; en detonasjon at temaer som står ham nærmest. På overflaten en høvelig tradisjonell overlevelseshistorie i frisk natur og tøffe temperaturforhold. Under overflaten: en sanseutvidene opplevelse som presser grensene for hva filmmediet er i stand til å formidle. Så ta gjerne på deg en ekstra genser før du drar på kino, og fest sikkerhetsbeltene. Dette blir en kald, humpete tur.

Jeg er ikke overbevist om at god skuespillerkunst nødvendigvis er synonymt med å la seg seigpine, men Leonardo DiCaprio angriper hovedrollen med en metodeskuespiller-dedikasjon som grenser mot det masochistiske. Han er den legendariske villmarksmannen Hugh Glass, som i 1823 er guide for en jaktekspedisjon ved Missouri-elvens ville villmark, under ledelse av kaptein Andrew Henry (Domhnall Gleeson). Mens Glass er ute på elgjakt sammen med den halvt indianske sønnen Hawk (Forrest Goodluck), blir resten av følget angrepet av Arikara-indianere – i en helt mesterlig koreografert sekvens som burde gå rett inn i filmhistorien. Bare et fåtall klarer å flykte med livet i behold, og befinner seg strandet i en vinterkald ødemark mange hundre kilometer fra sivilisasjonen. Glass gjør sitt beste for å guide de gjenlevende til sikkerhet, men på veien blir han angrepet av rasende grizzlybinne som prøver å beskytte sine to barn. Nok en sekvens for historiebøkene. Glass overlever basketaket med bjørnen, men blir så grusomt lemlestet at ingen har den store troen på at han vil leve lenge. Den bitre jegeren Fitzgerald (Tom Hardy) påtar seg ansvaret for å passe på Glass sammen med den naive jyplingen Bridger (Will Poulter), mens kaptein Henry leder resten av mennene videre til Fort Kiowa. Tar ikke lang tid før Fitzgerald finner det for godt å dumpe Glass i en grunn grav, og etterlater ham som død. Men det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, eller eventuelt sintere. En hardt skadet Glass kryper opp av graven, og begir ut på en lang ferd gjennom naturens nådeløse skjærsild.

LES OGSÅ: Stallone skriver historie med Oscar-nominasjon

Glass er ikke like sterk grad drevet av overlevelsesinstinkter som hevntørst, så Fitzgerald er muligens årsaken til at han holder seg i live. Under ferden utsettes han for lidelser av nærmest bibelske proporsjoner, og Leonardo DiCaprio utsetter seg selv for et tilsvarende hardkjør mens hans slenges rundt i iskalde elver, kryper rundt klissvåt i tykk snø, gulper ned fersk bisonlever og varmer seg i det uthulte kadaveret til en hest. «The Revenant» er inspirert av livshistorien til Hugh Glass (gjenfortalt i romanen av Michael Punke), som angivelig overlevde et bjørneangrep, ble etterlatt av sine kumpaner og krøp 320 kilometer i umenneskelig kulde på vei til Fort Kiowa. I filmen er han imidlertid gitt en fiktiv familiehistorie, og et hevnmotiv som har fint lite med virkeligheten å gjøre. La gå at Glass selv trolig var en fantasifull historieforteller som overdrev sine bragder grådig. Jeg tipper at en dokumentar om innspillingen av «The Revenant» kunne ha vært nesten like interessant som selve filmen. Inarritu overskred budsjettet med over det dobbelte av hva han opprinnelig hadde til rådighet, og oppførte seg angivelig såpass tyrannisk at store deler av filmteamet forlot prosjektet i protest. Han valgte dessuten å filme alt i naturlig lys, noe som begrenset opptakstiden til noen timer daglig. Inarritu tar i bruk digitale spesialeffekter en rekke steder. Noen ganger så sømløst at vi blir helt overveldet av inntrykkene, men andre ganger brytes illusjonen av dataeffektenes begrensninger. Særlig i sin skildring av digitalt dyreliv, noe som i det minste forsikrer oss om at ingen levende skapninger ble skadet under innspillingen. Selv ikke noen av skuespillerne, som ser ut til å ha gått igjennom et sant helvete her.

Inarritu prøver å tilføre filmen en unødig åndelig dimensjon med pretensiøse drømmesekvenser som distraherer fra overlevelseshistorien. Det er samtidig denne mangelen på måtehold som gir oss noen av de mest imponerende sekvensene vi kommer til å se på kino i år, og som har saknet «The Revenant» tolv Oscar-nominasjoner. Jeg kan tenke meg at enkelte vil sammenligne dette med Terrence Malick, ikke minst fordi hans faste filmfotograf, Emmanuel Lubzeki, også filmet «The Revenant». Som regissør kunne knapt Inarritu vært lenger unna Malick om han gjorde det til sin fremste prioritet. Mens Malick stadig prøver å mane opp en slags harmonisk ekstase mens han utforsker menneskets plass i naturen, er Inarritu på lag med Werner Herzog. For ham er naturen en kaos-gud, som på sitt beste er totalt likegyldig med de enorme lidelsene den deler ut. På sitt verste en hatefull fiende som knuser all motstand. «The Revenant» runder av på en skuffende konvensjonell måte. Det spenner beina på en soleklar sekser på terningen. Dette er allikevel en mektig opplevelse, full av brutal skjønnhet og nydelig lidelse. Til tider mesterlig iscenesatt, ulidelig intens og med flere sekvenser jeg ikke nøler med å kalle banebrytende.

PS! I en scene kan man skimte Kristoffer Joner noen sekunder, hvis man ikke blunker.