Film

Når oppgjøret blir personlig

Iram Haqs «Hva vil folk si» er et virkelighetsnært drama som berører og ryster.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Hva vil folk si»

Regi: Iram Haq

Norge, 2017

Noen ganger er det nok å fortelle en historie. Iram Haqs nye film «Hva vil folk si» er en slik, fortalt med et bevisst blikk for det dramaturgiske og med filmens virkemidler, men uten unødvendig melodrama og større fakter enn en historie med røtter i regissørens virkelige opplevelser behøver. Den nøkterne framstillingen av 16-årige Nisha (Maria Mozhdah) og konsekvensene av hennes viljesterke handlinger treffer der den skal, sterk, øm og så nyansert at den ikke blir en svarthvitt framstilling av det å bli revet mellom to kulturer. Samtidig er det en film som ikke skjuler en tydelig og engasjert egenvilje fra filmskaperens side til å sette dagsorden.

Dette engasjementet inkluderer å bryte opp lukkede skott inn til de samtalene, avgjørelsene og ikke minst tankene som gjør at unge jenter kidnappes av foreldre eller slektninger. Nisha tvinges inn i et sosialt fangenskap og en tilværelse der hun som offeret selv blir tildelt skylden for så vel fysiske som psykiske overgrep. Det er ikke et pent bilde Haq tegner av en foreldre- og familiekultur hvor skam og æresbegreper er potensielt ødeleggende faktorer for en ung persons muligheter til å forme sin egen framtid.

Med utgangspunkt i tematikken frihetsberøvelse gjennom sosial kontroll har Iram Haq laget en film som angår mange, ikke bare i Norge, og ikke bare innenfor den store gruppen av innvandrere med pakistansk bakgrunn, men overalt hvor folkeforflytninger gjør kulturkontraster, forventninger, religiøse dogmer og æresbegreper til sosiale slagmarker. «Hva vil folk si» er et uttrykk som definitivt også gjelder i den norske kulturen, men i den pakistanske – også i Norge – har gjerninger som ofte gir uttrykket relevans langt større konsekvenser for dem det gjelder.

Utenfor hjemmets fire vegger lever Nisha som norske ungdommer flest. I skjul for foreldrene henger hun med venner, fester, danser og kler seg som hun vil. Hjemme må hun leve opp til foreldrenes forventninger, som faren Mirzas (Adil Hussain) øyensten med flotte karakterer og plettfri vandel i et miljø der det norske kun er et geografisk begrep. Nisha er neppe rebelsk annet enn i foreldrenes øyne, men når hennes dobbeltliv avsløres er farens reaksjon så brutal at det utvikles til en barnevernssak, og det er fra barnevernets beskyttelse hun kidnappes og bringes tilbake til farens familie i Pakistan.

Tross Nishas forsøk på å beskytte egen verdighet i møte med slektningenes totale kontroll, er hun maktesløs i en situasjon der sannheten og hennes egne ord har null betydning når hun utpekes som skamplett. Paradokset er at selv i farens landsby i Pakistan, 350 kilometer fra Islamabad, kommer det vestlige lyset frigjørende gjennom, som et håpets frampek i en undertrykkende kultur. Det første kusinen hennes spør om den første natta Nisha ligger på gulvet i tantens hus i Pakistan, der hun skal oppdras til å bli et lojalt koneemne i den pakistanske kulturen, er: «Hvem liker du best, Rhianna eller Beyonce?».

Iram Haq har tidligere laget filmen «Jeg er din». Denne gangen er det et enda sterkere bånd mellom hennes egen historie og filmens Nisha. Når man vet bakgrunnen, at filmskaperen selv som 14-åring opplevde mye av det samme som Nisha, og brøt med familien i tiden etterpå, får historien en enda sterkere autentisk ramme. Den er dessverre ikke mindre aktuell i dag enn da Haq var tenåring i Oslo, og det Nisha opplever er ikke noe som skjedde før, det skjer her og nå i Oslo som andre steder at jenter tvangssendes «hjem» til Pakistan eller utsettes for enda alvorligere forbrytelser for at familieæren skal gjenopprettes. Det gjør filmen til en sosial og politisk knyttneve, et sint oppgjør med kvinnefiendtlig undertrykkelse og kulturelle hindre for integrering og samforståelse.

Premisset for at Haq i det hele tatt forteller historien, er at hun og hennes virkelige far ble forsont før han døde. Det har sannsynligvis bidratt til at portrettet av Nisha og ikke minst Mirza er blitt mer nyansert, selv så nådeløst og følelsesladd det er i all sin nødvendighet. Og selv om filmen først og fremst følger Nisha og en far som ser det som sin plikt å sette datteren på plass, utgjør kvinnene slik Haq framstiller dem en bakenforliggende maktfaktor der den lammende fordømmelsen er like virkningsfull som den er stygg. Som Nisha får høre: «Jeg skulle ønske du var dødfødt».

Iram Haq har med «Hva vil folk si» tatt et sjumilssteg som filmskaper, og det er nærmest thrilleren som utgjør bakteppet fra og med den virkningsfulle åpningsscenen der Nisha til hamrende effekter løper gjennom vinterkvelden for å komme hjem under dynen før faren sjekker om hun sover. Haq bruker den kulturelle og geografiske fargepaletten for alt den er verdt når hun trekker historien fra Norge til Pakistan (filmet på location i India) og tilbake igjen. Nadim Carlsens foto, musikken (Lorenz Dangel og Martin Pedersen) og hvordan Haq bruker de ulike kulturuttrykkene til å understreke de underliggende linjene i historien imponerer, og det samme gjør gode skuespillere i alle ledd.

Hovedrolleinnehaver Maria Mozhdah er et funn, en skuespiller som kan veksle mellom styrke, frykt, lykke og resignasjon med små umerkelige fakter og bravur om hverandre. Hun bærer flott historien i alle dens ledd, og gir en virkelighetsnær stemme til Haqs visjon og historie. Sammen har regissør og hovedrolle skapt en film som er like viktig som den er sterk, et berørende drama der spenningen ikke minst ligger i vissheten om at det Haq har på hjertet er like personlig som det er virkelig.

Premiere på Bergen internasjonale filmfestival i dag. Ordinær premiere 6. oktober.