4
DRAMA
«De første skal bli de siste»
Regi: Bouli Lanners
Fr./Be. 2016
«De første skal bli de siste» har tatt tittelen sin fra Matteusevangeliets lignelse om arbeiderne på vingården, som enten dreier seg om urettferdige lønnsvilkår for dagsvikarer i drueplukkerbransjen – eller eventuelt om Guds uortodokse fordeling av nåde. Åpent for tolkning, i likhet med alt annet i Bibelen. Uansett, «De første skal bli de siste» tar det som kunne ha blitt en forholdsvis straight krimkomedie, og pakker historien inn i et tykt lag med tungt, teologisk tankegods. Folk blir skutt, banket opp, skallet ned og overfalt, men mesteparten av spilletiden vies til filosoferinger rundt meningen med livet, og hvordan vi mennesker egentlig bør benytte den begrensede tiden vi er tildelt. Undertegnede har en tendens til å instinktivt stritte litt så fort filmer avdekker en kristen agenda (mest fordi religiøse filmer har en lei tendens til å være hjernedøde, fordummende propagandaverktøy), men «De første skal bli de siste» er alt annet enn dogmatisk – og er ikke ute etter å predike noe annet enn nestekjærlighet og humanisme. Den langhårede frikeren Jesus Kristus dukker opp i en sentral birolle, men det burde slett ikke avskrekke oss gudløse ateister.
Det er vanskelig å unngå sammenlikningene med Coen-brødrenes yngre dager, men «De første skal bli de siste» har et særpreg som skiller seg ut. Filmen er skrevet og regissert av den belgiske multikunstneren Bouli Lanners (sist sett i «Raw»), som dessuten spiller hovedrollen som den middelaldrende torpedoen Gilou. I yngre dager var Gilou sikkert en fyr man slett ikke køddet med; en grovbygget tøffing som hadde sklidd rett inn i en motorsykkelgjeng. Men nå er skjegget hans grått, øynene triste og Boulis eneste følgesvenn er en liten blandingshund. Gilou tilkalles av sin gamle kompis og kollega Cochise (Albert Dupontel), som har fått et nytt jobboppdrag. De skal spore opp mobiltelefonen til en lyssky forretningsmann, som ble stjålet på et hotellrom sammen med en revolver. Burde være et kjedelig rutineoppdrag; den elektroniske mobilsignal-peileren sender dem raskt i retning mot det hjemløse kjæresteparet Willy (David Murgia) og Esther (Aurore Broutin). To skakkjørte stakkarer på hvileløs vandring gjennom Nord-Frankrikes skoger. De er overbevist om at verdens ende er nær, og Esther har noe veldig viktig å gjøre før dommedagen ankommer. Skal vi dømme ut ifra de nedslitte, «The Road»-aktige omgivelsene i Beauce er Frankrike allerede langt ute i post-apokalypsen. Gråværsskyer henger truende over nedlagte fabrikkbygninger, og en tyngende tomhet hviler over hele filmen.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Bouli kjenner denne tyngden bedre enn noen andre: han sliter med hjerteproblemer som plasserer ham på sykehuset, og fyller hodet hans med mørke tanker om døden. I et forsøk på å håndtere den eksistensielle angsten prøver han å gjøre en symbolsk botsgjerning, med hjelp av en geriatrisk hotelleier (Michael Lonsdale) og en gammel begravelsesagent (Max von Sydow). I mellomtiden drar Cochise ut for å løse saken på egen hånd, mens han kommer i klammeri med en gjeng med bøllete cowboyer, og innleder et forhold til en enslig mor (spilt av Xavier Dolan-yndlingen Suzanne Clement) som stikker av med bilnøklene hans. I bakgrunnen tusler landstrykeren Jesus (Philippe Rebott) rundt og gjør sitt beste for å hjelpe folk, men det er et åpent spørsmål om han er Guds enbårne sønn eller bare litt smårar. Regissør Bouli Lanners har uttalt i intervjuer at han selv er en troende mann, og at dette er en veldig personlig film. Et oppgjør med tidsåndens pessimisme, og en mild formaning om at vi burde ta bedre vare på hverandre. Til tross for sitt eksistensielle tungsinn er «De første skal bli de siste» drevet av underfundig humor og sympatisk medmenneskelighet. En vrien film å kategorisere, men stilig iscenesatt, velspilt, eksentrisk og veldig lett å like – helt uavhengig av hva man måtte tro på.