Film

Mysterium med majestetisk mustasje

Agatha Christies «Mord på Orientekspressen» er fortsatt en snedig historie, og Kenneth Branagh forteller den bra.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Mord på Orientekspressen»

Regi: Kenneth Branagh

USA/Malta, 2017

Det har passert over åtti år siden krimdronningen Agatha Christie publiserte en av sine mest kjente krimromaner, og i likhet med flesteparten av hennes bøker er «Mord på Orientekspressen» allerede filmatisert flere ganger. Først i form av Sidney Lumets stjernespekkede kinofilm fra 1974; en Oscar-vinner med Albert Finney i hovedrollen som den belgiske mesterdetektiven Hercule Poirot, samt navn som Ingrid Bergman, Sean Connery og Lauren Bacall på rollelista. Deretter som tre TV-produksjoner, den mest minneverdige fra 2010 med David Suchet i glansrollen som Poirot. Det burde holde i massevis. Men nå står Kenneth Branagh klar med nok en gjenfortelling av dette velkjente mordmysteriet.

Han har selvfølgelig gitt seg selv hovedrollen som den pertentlige, pedantiske mesterdetektiven Hercule Poirot, som håper å ta seg en velfortjent ferie etter å ha løst en tyverisak i Jerusalem. Isteden ender Poirot på Orientekspressen, der han må løse den mest vriene mordsaken i hele sin karriere. Den skurkete kunsthandleren Edward Ratchett (Johnny Depp) blir funnet drept i lugaren sin, med tolv stygge knivstikk i brystet og en rekke selvmotsigende ledetråder strødd rundt seg.

Mordet ser ut til å ha forbindelser til en tidligere sak, der den tre år gamle datteren til den velstående filantropen Armstrong ble kidnappet og senere funnet død. Foruroligende mange av passasjerene ser ut til å ha en tilknytning til Armstrong-saken, noe som gjør det desto vanskeligere for Poirot å spore opp morderen. Gjerningspersonen har uansett ingen mulighet til å flykte, siden dette luksuriøse lokomotivet har sporet av i et snøras og passasjerene befinner seg strandet på ei bru i Tyrkia.

Blant de mistenkte finner vi den glade enken Caroline Hubbard (Michelle Pfeiffer), den tyske professoren Hardman (Willem Dafoe), guvernanten Mary Deberman («Star Wars»-heltinnen Daisy Ridley), den russiske prinsessen Dragomiroff (Judi Dench) og butleren Masterman (Derek Jacobi). Til sammen et drøyt dusin mistenkelige passasjerer, som alle bærer på sine hemmeligheter.

Kenneth Branagh holder seg høvelig tett opp til romanen, men har forandret bakgrunnshistorien og nasjonaliteten til noen av bifigurene. Jeg vil ikke påstå at Branaghs tolkning av Hercule Poirot direkte overgår tidligere versjoner, men han gjør en respektabel innsats som fint kan måle seg med de fleste av dem. Branagh er en altfor forfengelig skuespiller til å tillate at hans Poirot blir like grotesk og eksentrisk som Albert Finneys tolkning i forrige filmversjon, men han gir den belgiske mesterdetektiven sympatisk karisma, elegant verdighet – og en av filmhistoriens mest ekstravagante, nærmest hypnotiserende mustasjer (Fun fact: Agatha Christies eneste kritikk av den forrige filmversjonen var at barten til Hercule Poirot ikke var tilstrekkelig frodig, så hun burde i det minste være strålende fornøyd nå).

Branagh åpner «Mord på Orientekspressen» med en livlig prolog som er så proppet av bevegelse, humor og fremdrift at det ikke er til å unngå at filmen mister litt av dampen så fort togturen starter. Han forteller historien raskt og effektiv, selv etter at intrigene blir usannsynlig innfløkte, og gjør sitt beste for å plassere velkjente scener i nye settinger – inklusive det klassiske øyeblikket der løsningen på mysteriet bli avslørt. Det største problemet her ligger i selve mordmysteriet: de av oss som allerede har lest boken og/eller sett tidligere filmatiseringer vet allerede hvor dette vil ende. «Mord på Orientekspressen» har en av litteraturhistoriens mest outrerte og fiffige løsninger, som ikke akkurat er åpen for tolkningsmuligheter.

Kenneth Branagh er sikkert helt innforstått med at en betydelig del av publikum allerede kjenner utfallet, og har isteden formet sin tolkning av denne historien som en storslagen matineforestilling. I likhet med Branaghs mastdontforestilling av «Hamlet» (1996) er filmen spilt inn på 65mm, med en rolleliste fullstappet av kjente navn. Til å være et intimt kammerspill er dette en overdådig, elegant produksjon som utvilsomt mest vil komme til sin rett på et digert lerret, og neppe vil fungere halvparten så bra senere på flatskjermen. Heldigvis settes «Mord på Orientekspressen» opp på Cinemateket i 70mm-formatet, i tillegg til de ordinære kinovisningene. En sjelden sjanse til å se denne filmen i henhold til regissørens intensjoner.

Hvor iherdig Branagh enn prøver, klarer han ikke helt å forhindre at dette føles som en reprisesending, som ikke har noe vesentlig nytt å tilby alle oss som allerede kjenner historien godt fra før. Han har åpenbart planer om å tre på seg barten til Poirot flere ganger, og legger opp til at den belgiske mesterdetektiven vil vende tilbake i en planlagt filmatisering av «Døden på Nilen». Hvorvidt den noensinne blir laget, er nok avhengig av om et moderne publikum fortsatt er interessert i å se klassiske mordmysterier på stort lerret.