4
DRAMA
«My Cousin Rachel»
England/USA 2017
Regi: Roger Mitchell
Den britiske forfatteren Daphne Du Maurier, som skrev romanen denne filmen er basert på, hatet å bli beskrevet som en «romantic novelist» og følte med rette av historiene hennes var noe mye mer. De var mørkere, mer mystiske og gåtefulle, og hun tillot sjeldent figurene sine en lykkelig slutt. Noe som sikkert var en medvirkende årsak til at Du Maurier var spenningsmesteren Alfred Hitchcocks favorittforfatter, som han filmatiserte med «Jamaica Inn», «Rebecca» og «The Birds». Den fremste årsaken til at Hitchcock aldri lagde film av «My Cousin Rachel» var trolig at Hollywood-mogulen David O. Selznick prøvde å snappe opp rettighetene til boken så fort den var publisert, i håp om å gi sin nye kone Jennifer Jones hovedrollen. Den siste personen på kloden Hitchcock ville jobbe med var Selznick, så vi fikk aldri hans tolkning av «My Cousin Rachel». Bare en flat Hollywood-versjon med Olivia de Havilland og Richard Burton (som Daphne Du Maurier hatet), samt en BBC-miniserie fra 1983. Jeg vet nå ikke helt om Roger Michell («Notting Hill», «Le Week-End») er rett regissør til å filmatisere denne gotiske historien, men han gjør et respektabelt forsøk. Og han har sannelig funnet den rette hovedrolleinnehaveren i Rachel Weisz.
Foreldreløse Phillip Ashley (Sam Claflin) ble i barndommen adoptert av sin voksne fetter Ambrose (også spilt av Sam Claflin), og vokste trygt opp på et overdådig landsted ved kysten av Cornwall. Som ung mann vender Philip tilbake til familiehjemmet etter skoletiden, fast bestemt på å unngå bøker, storbyer og pretensiøse jålefolk som bruker vanskelige ord. Vi aner raskt at han er en naiv valp uten livserfaring, som har levd et veldig beskyttet liv. Philip etterlates alene med tjenestefolkene etter at Ambrose drar til Italia på grunn av helseproblemer, og blir senere forbauset over å høre at den evige ungkaren plutselig har giftet seg med halvt-italienske Rachel. Med tiden blir imidlertid brevene fra Ambrose gradvis mer urovekkende; korrespondansen antyder at Rachel er en ondsinnet heks som prøver å forgifte ham. Innen Philip han ankommet Firenze er Ambrose allerede død, og Rachel har rømt landet. Hennes sleske advokatvenn Rinaldi (Pierfrancesco Favino) hevder at Ambrose døde av en hjernesuls, og at brevene hans bare var et utslag av irrasjonell paranoia. Phillip tror ikke på et ord av det han hører, og sverget rasende hevn mot den onde kusine-stemoren som forgiftet adoptivfaren hans. Tilbake i Cornwall oppdager imidlertid at Philip at han er enearving til familieformuen, og vil ta over hele eiendommen etter å ha fylt 25 år. Rachel gjør ingen krav på boet, og forlanger ingen penger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Snodig. Så får plutselig Philip besøk av sin kusine Rachel (Rachel Weisz), som er langt fra det monsteret han forestilte seg. En vakker, sofistikert kvinne i begynnelsen av førtiårene, som sjarmerer alle hun møter med sitt vennlige vesen. Philip blir umiddelbart så betatt at han gir slipp på all skepsis, og overøser henne med gaver. Vergen Nick Kendall (Iain Glen) formaner ham diskret om å være varsom, men Philip er allerede fast bestemt på å skrive over alle verdier til Rachel så fort han fyller 25 år. Han akter å gifte seg med henne, og blir stadig mer eiesyk. Det hviskes om Rachels usømmelige oppførsel, «usunne appetitter» og skandaløse fortid, men Philip er så oppover ørene forelsket at han overser alle faresignaler. Rachel klapper den forelskede valpen sin på hodet, flørter og tilbyr han hjemmebrygget te som ser ut til å gjøre Philip svakere. Han kaster seg hodestups ned i sin egen naive besettelse, som bare understreker at han er totalt uerfaren når det gjelder damer – og helt ute av stand til å begripe seg på en verdensvant, voksen kvinne som Rachel. Men er hun en varmblodet kvinne som er mer frigjort og frisinnet enn disse restriktive tidene tillater, eller er Rachel en manipulativ, svart enke drevet av grådighet?
Roger Michell overlater spørsmålene til publikum, akkurat som Daphne Du Maurier gjorde. Han holder seg trofast og tett opp til romanen, men dette er allikevel en moderne tolkning – som gir mysteriet Rachel en masse interessante grånyanser. Siden vi ser henne gjennom øynene til det naive nautet Philip er hun håpløst gåtefull, og Weisz holder oss i konstant uvisshet. I det ene øyeblikket sårbar, sensuell og forførende. I det neste unnvikende, avvisende og upålitelig. Det er åpenbart at Rachel Weisz selv anser at hennes navnesøster er en protofeminist som mest av alt begjærer sin frihet, men det utelukker samtidig ikke at Rachel er en utspekulert giftmorder. Med tanke på hvordan historien utvikler seg er det kanskje passene at hun ikke har noen glødende kjemi med Sam Claflin, men filmen kunne definitivt ha trengt mer lidenskap. Roger Michell ser ut til å ha et omtrent like oppkneppet forhold til seksualitet som Jane Austen, noe som fratar filmen en del av potensialet. Det hadde vært betydelig mer interessant å se hva en mer varmblodig, skrudd og kinky filmskaper kunne ha fått ut av dette materialet, som for eksempel Park Chan-wook, David Cronenberg eller en yngre Pedro Almodovar. De kunne virkelig ha boltret seg med de ødipale undertonene her, og dratt den seksuelle besettelsen i mer spennende retninger. Mest spennende av alt ville det ha vært å se Alfred Hitchcocks tolkning av historien, men for all del: Roger Michell har laget en smakfull, sofistikert og på sine egne premisser severdig produksjon, drevet av en skikkelig sterk skuespillerprestasjon av Rachel Weisz.