5
«Rogue One: A Star Wars Story»
Regi: Gareth Edwards
USA – 2016
Vi har ikke sett en mørkere og mer moden «Star Wars»-film siden «The Empire Strikes Back», men «Rogue One» holdes likevel litt tilbake av nostalgifaktoren. Den siste sesongen av «South Park» har viet mye tid til å hetse J.J. Abrams' «Star Wars: The Force Awakens», som angivelig ble en suksess bare fordi verdens befolkning var forgiftet av et nostalgi-virus forårsaket av snakkende bær kalt «Member Berries». Virker logisk. Vi hadde nok alle et snev av nostalgivirus i fjor, og var kanskje litt for villige til å overse svakhetene i «The Force Awakens» mens vi bakset rundt i vår barnslige gjensynsglede. Men mest av alt var vi bare skikkelig lettet over at vi ikke fikk en reprisesending på «The Phantom Menace», eller et gjensyn med Jar Jar Binks. I motsetning til «The Force Awakens» hviler ikke hele dette filmuniversets fremtid på skuldrene til «Rogue One: A Star Wars Story», som hverken er nødt til å kickstarte et helt finansimperium eller gå inn i historiebøkene som et popkulturelt fenomen. Denne frittstående avleggeren kan nøye seg med å fortelle en avsluttende historie, med et nytt rollegalleri og en mørkere tone. La gå at historien allerede ble fortalt tilbake i 1977, i form av et par raske setninger under den ikoniske åpningsteksten til «A New Hope». Men nå får vi endelig svaret på hvordan rebellalliansen klarte å blåse hele Dødsstjernen i fillebiter med kun et velrettet skudd fra Luke Skywalkers X-wing.
I likhet med «The Force Awakens» drives historien av nok en tøff kvinne som har vært nødt til å ta vare på seg selv fra ung alder. Som barn var Jyn Erso (Felicity Jones) vitne til at moren Lyra ble drept av imperiets ærgjerrige sjef for «advanced weapons research», Orson Krennic (Ben Mendelsohn), mens pappa Galen Erso (Mads Mikkelsen) ble dratt tilbake på jobb som arkitekt på Dødsstjernen. Imperiets ultimate ødeleggelsesvåpen, motvillig skapt av «Star Wars»-universets motsvarighet til Robert Oppenheimer. I voksen alder blir Jyn rekruttert av rebellalliansen, og ender opp med å lede en gruppe opprørere for å få tak i hennes fars arbeidstegninger til Dødsstjernen. Denne gjengen inkluderer kaptein Cassian Andor (Diego Luna) og hans omprogrammerte Imperie-droide K2SO (stemmelagt og motion captured av Alan Tudyk). Etter hvert får de også assistanse av den blinde Daredevil-presten Chirrut Imwe (Donnie Yen) og hans medhjelper Baze Malbus (Wen Jiang). Dette radarparet er muligens mest inkludert for å appellere til det lukrative kinesiske kinomarkedet, men ender fortsatt opp med å bli filmens mest spennende figurer. Alle som har sett «Episode IV» vet allerede at disse heltene vil lykkes med oppdraget, og ender opp med å gi rebellalliansen et nytt håp - men ikke hvor høy prisen blir.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
«Rogue One» inngår ingen kompromisser når det gjelder tonen: dette er dønn seriøs krigsfilm med store sivile tap, der de eneste humoristiske innslagene kommer fra den pessimistiske droiden K2SO. Det er dog åpent for debatt hvor kompromittert filmen som helhet er. Vi har hørt mye om trøbbel bak kulissene, mens deler av filmen ble spilt inn på nytt (angivelig med «Jason Bourne»-veteranen Tony Gilroy som primus motor), så det er lett å anta at regissør Gareth Edwards («Monsters», «Godzilla») mistet den kreative kontrollen her. Det er åpenbart at «Rogue One» har gått igjennom store forandringer frem til premieren, ikke minst fordi flere av scenene vi så i de første trailerene ikke dukker opp i den ferdige filmen. Det ser ut til at omfilmingene har restrukturert deler av historien, og at øyeblikk med karakterutvikling har blitt ofret for å opprettholde intensiteten. Dette føles allikevel ikke som en film som har blitt markedstestet i hjel, og er heldigvis langt fra «Star Wars»-seriens motsvarighet til «Suicide Squad». En solid, effektivt fortalt eventyrfilm med en tragisk undertone, som står klippestødig på egne ben. Jeg kan lett forestille meg at selv de som aldri i sitt liv har sett en «Star Wars»-film (hvis sånne mennesker eksisterer) vil sette stor pris på «Rogue One».
Filmens siste tredjedel er en eneste stor krigsscene som tangerer noe vi tidligere har sett i «Star Wars»-universet, i alle fall når det gjelder storslagen action. «Rogue One» plasserer hovedpersonene sine i reell fare, og det er ikke gitt at alle vil overleve dette selvmordsoppdraget frem til slutten. Sånt skaper et tettere bånd til hovedpersonene, og understreker de høye oddsene.
Noe som fungerer langt fra like bra er den digitale gjenskapelsen av et par velkjente skikkelser fra «Star Wars»-universets begynnelse, som om noen år trolig vil virke like utdaterte som dataeffektene i «A Phantom Menace» gjør i dag. Vi er dermed fortsatt noen år unna en teknologisk virkelighet der avdøde skuespillere sømløst kan gjenopplives som digitale slavearbeidere. Til tider får man følelsen av at unødvendige gjestespill, referanser og «Member Berries»-føde ble lirket inn i «Rogue One» etter omfilmingene tidligere i år, i troen at fansen mest av alt vil se det de allerede har sett før. Det gjør ikke filmen mindre underholdende, men jeg mistenker at Disneys «Star Wars»-serie vil få forholdsvis kort levetid hvis man fortsetter å fokusere så sterkt på nostalgifaktoren - fremfor å dra dette mangfoldige universet i helt nye og uutforskede retninger. «Rogue One» føles fortsatt som et bindeledd mellom det gamle og nye, mellom viljen til å overraske oss og forpliktelsen til å innfri forventninger. Og selv om «Rogue One» fikser denne balansegangen overraskende bra ser jeg fortsatt frem til en «Star Wars»-film som er mer frigjort fra fortiden. Heldigvis vil det trolig komme mange av dem i årene fremover!