Mobile forviklinger

3

Drama

«Perfekte fremmede»

Regi: Paolo Genovese

Italia, 2016

«Perfekte fremmede» er et beskjedent kammerspill med et småsnedig og allmenngyldig utgangspunkt, som utforsker våre virtuelle svin på skogen og mobiltelefon-narkomani. Noe som trolig er en medvirkende årsak til at «Perfekte fremmede» tidligere i år også ble tildelt publikumsprisen under Haugesund-festivalen. Det har aldri vært lettere å holde hemmeligheter for våre nærmeste, men vi er samtidig så hektet på sosiale medier og kommunikasjonsverktøy at det aldri har vært lettere å bli avslørt. Mobiltelefonene har blitt personlige «black box»-opptakere som kartlegger alt vi gjør, og som vokter våre dypeste hemmeligheter med kun en firesifret kode. Så hva skjer hvis du gir dine nærmeste full tilgang til alt du har på mobilen? Slett ikke noe bra, ifølge «Perfekte fremmede».

Sju godt voksne venner møtes for å spise en bedre middag sammen, før Roma blir dekket av en måneformørkelse. Vertskapet er psykologen Eva (Kasia Smutniak) og hennes eldre ektemann Rocco (Marco Giallini); en velstående plastisk kirurg som viser seg å være historiens mest velbalanserte person. Eva sliter med forholdet til en tenårig datter som gjemmer kondomer i håndvesken sin, og ekteskapet står på vaklende grunn. Middagsgjestene inkluderer nygifte Cosimo (Edoardo Leo) og Bianca (Alba Rohrwacher); en impulsiv sjarmør med utallige jern i ilden og hans naive, usikre kone. Ekteparet Lele (Valerio Mastandrea) og Carlotta (Anna Foglietta) har etterlatt sine to barn hos farmoren som fortsatt bor hjemme hos dem – mens ungkaren Peppe (Giuseppe Battison) tropper opp uten den nye kjæresten alle har sett fram til å endelig møte. Under middagen foreslår Eva en «lek», muligens i et selvdestruktivt håp om at hennes egne hemmeligheter vil bli avslørt. Alle skal legge mobiltelefonene på bordet, og bevise at de ikke har noe skjule. Alle tekstmeldinger og samtaler skal deles med de fremmøtte. En veldig dårlig idé, som i løpet av kveldens gang snur livene til dem alle på hodet – mens utroskap, affærer, dobbeltspill, seksuelle legninger og pikante hemmeligheter blottlegges. Amper stemning i stuen.

Jeg kan lett forestille meg at enkelte publikummere vil føle seg fristet til å gjenta denne selskapsleken etter å ha sett filmen, og kan like lett forestille meg at de kommer til å bli litt skuffet over mangelen på de helt store skandalene. Et ensemble med rutinerte, italienske karakterskuespillere bygger overbevisende opp kjemien seg imellom, og får oss lett til å tro at de er nære venner som har kjent hverandre mesteparten av livet. «Perfekte fremmede» er (til tross for sin ugrasiøse, norske simultanoversettertittel) kjapt og effektivt fortalt, men klarer fortsatt ikke å forkle at dette er et filmet teaterstykke som nesten utelukkende utspiller seg innenfor veggene i en leilighet. Iscenesatt uten et snev av visuell eller dramatisk oppfinnsomhet; og utstyrt med et manus som aldri tar oss noen andre steder enn dit vi forventer.

For fem år siden kom Roman Polanski opp med en betydelig skarpere, syrligere og mer innsiktsfull variant av denne historien med «Carnage», helt uten å lene seg tilbake på lettvinte gimmicks – mens Charlie Brooker de siste årene har brukt lignende gimmicks for å fortelle nattsvarte fabler om vår teknologiske fremtid i sin fabelaktige antologiserie «Black Mirror». I forhold til dem føles «Perfekte fremmede» fryktelig fantasiløs og trøttende forutsigbar. Man kan umiddelbart klure seg til hva som vil skje etter de første minuttene, helt ned til hemmelighetene de fleste rollefigurene bærer på. Først mot slutten tar filmen en snedig snumanøver som plasserer hendelsene i et helt nytt lys, og samtidig ender opp med å punktere all spenning om utfallet.