Film

Mer parodi enn hyllest

Årets filmversjon av «Baywatch» er akkurat like middelmådig som TV-serien.

2

ACTION/KOMEDIE

«Baywatch»

Regi: Seth Gordon

USA, 2017

Ikke like illeluktende som «CHIPS» og langt fra like morsom som «21 Jump Street»; Ingen andre enn David Hasselhoff har i disse dager et nostalgisk forhold til «Baywatch», et relikt fra en tidsalder der TV-mediet var på sitt mest stusselige. Etter elleve sesonger ble serien ble lagt ned for ganske nøyaktig 16 år siden, og ikke en eneste av de drøyt 240 episodene kan beskyldes for å være minneverdige. Det eneste som gjenstår i den popkulturelle bevisstheten er harryikonet Pamela Anderson i brannbilrød bikini, som løper nedover en evig sandstrand i sakte film. Cannes-publikummet kan bue ut Netflix-logoen til de blir røde i de rødvinsmarinerte fjesene sine; vi lever fortsatt i en tidsalder der kabel- og streamingserier er i full ferd med å overgå hele filmmediet – og hvis «Baywatch» fortjener å bli husket for noe som helst, så er det som en representant for en TV-tidsalder blottet for kreativitet, særpreg og intelligens. Sier seg selv at den eneste måten man kan lage kinofilm av dette er med postironisk distanse, så ikke særlig overraskende at «Baywatch»-filmen er mer en parodi enn en hyllest. Men etter flere dusin manusutkast er det sannelig ikke så lett å begripe hva «Baywatch» egentlig vil være, annet enn en masse løsrevne scener bundet sammen av den betydelige karismaen til Dwayne «The Rock» Johnson.

Han har tatt over David Hasselhoffs gamle glansrolle som livredderløytnanten Mitch Buchannon, alfahannen på fiktive Emerald Bay i Miami. En macho superhelt som har reddet over fem hundre liv, og løst et utall av forbrytelser. Sommersesongens nye livredder-rekrutter inkluderer surferen Summer Quinn (Alexandra Dadarrio, som spilte datteren til The Rock i «San Andreas), og den overvektige nerden Ronnie (Jon Bass) – som mot alle odds kjempet seg igjennom opptaksprøven fordi han er forelsket i livredderen C.J. Parker («Sports Illustrated Swimsuit Edition»-modellen Kelly Rohrbach, i rollen som gjorde Pamela Anderson kjent). Den tredje rekrutten er Matt Brody (Zac Efron), en olympisk gullmedaljevinner i svømming, som mistet alle sponsorene da han spydde i bassenget etter en hard natt på byen. Denne arrogante playboyen er slett ingen lagspiller, og må jekkes ned mange hakk før han kan bli en brukbar livredder. I mellomtiden etterforsker Mitch den korrupte privatklubb-dronningen Victoria Leeds (Bollywood-stjernen Priyanka Chopra), som smugler dop, dreper korrupte politikere og pønsker på planer som kan sette hele Emerald Bay i fare. Akkurat den typen plott som kunne ha dukket opp i en «Baywatch»-episode, bare dratt ut til nærmere to timer og spritet opp med mye kukprat.

På ett tidspunkt skulle «Reno 911!»-skaperen Robert Ben Garant regissere filmen, noe som kunne ha blitt direkte oppviglersk – men isteden må vi nøye oss med Seth Gordon. En middelmådig regissør med middelmådige komedier som spesialfelt; mannen bak blant annet «Horrible Bosses» (2011) og «Identity Thief» (2013). Mens de fleste amerikanske komedier bøyer seg bakover for å sikre seg en ungdomsvennlig PG13-aldersgrense, prøver «Baywatch» å kjøpe seg en ufortjent kredibilitet ved å lirke inn noen høvelig umotiverte grisevitser. Det er egentlig ingen grunn til at «Baywatch» skal inkludere mye gjøgling med skrukken til et kadaver, annet enn fordi folk forventer sånt i filmversjoner av teite TV-serier vi nå har et postironisk forhold til. I motsetning til for eksempel «21Jump Street» føles bare kuk-vitsene som et desperat forsøk på å presse opp aldersgrensen; og de er sjeldent særlig morsomme. Stadig direkte pinlige. En innledende scene involverer en nerd som setter fast den erigerte penisen sin i en strandstol, og kunne ha vært tatt rett fra den typen bedritne high school-komedier man leide skamfullt på VHS på åttitallet. Nærmere «Hardbodies 2» og «Beach Balls» enn de moderne meta-komediene «Baywatch» ønsker å sammenlikne seg med.

Det som til en viss grad redder «Baywatch» er skuespillerne; USAs fremtidige POTUS Dwayne «The Rock» Johnson kjemper helhjertet mot alle odds for å gjøre filmen småmorsom, og er som vanlig hundre prosent dedikert til å få dette tøyset til å fungere. Zac Efron har de siste årene gjort det til en karriere å parodiere sin offentlige image som hjernedød party-himbo, og er i besittelse av betydelig bedre komisk timing enn han får sjansen til å demonstrere her. Efron improviserer allikevel frem et par av filmens få morsomme øyeblikk; og går villig igjennom alle tenkelige ydmykelser på jakt etter en humor som ellers er fraværende. Kvinnene på rollelista får fint lite å gjøre, men de behandles i det miste som skarpe, kapable og selvironiske bikinibabes. I motsetning til mennene presses de heller ikke til å delta i noen nakenscener, og slipper forholdsvis billig unna. Man kan muligens tolke «Baywatch» som en meta-ironisk kommentar om hvor hjernedød TV-serien var, men jeg mistenker at filmen bare er hjernedød.

Mer fra Dagsavisen