Annonse
Carrie Fisher og Debbie Reynolds døde i julen med en dags mellomrom. Her er mor og datter i en tidlig felles opptrede, i «Bright Lights» som fra søndag vises på HBO Nordic.

Lyser fortsatt sterkt

Er du nysgjerrig på hvem Carrie Fisher og Debbie Reynolds egentlig var, eller bare sugen på en real dose Hollywood-historie? I så fall strømmes nå dokumentaren «Bright Lights» på en skjerm nær deg.

Annonse
Filmer

 

5

DOKUMENTAR

«Bright Lights: Starring Carrie Fisher and Debbie Reynolds»

Regi: Alexis Blooms, Fisher Stevens

HBO Nordic

Skal man først tabbe seg ut, så skal man i det minste gjøre det på «godt og verdig filmstjernevis». Det sier Carrie Fisher som en kommentar til moren Debbie Reynolds ønsker om å gjøre alle til lags for så falle om av utmattelse. Nå når dokumentarfilmen «Bright Lights: Starring Carrie Fisher and Debbie Reynolds» – om forholdet mellom mor og datter – finner veien til et stort publikum, er det i skyggen av at begge nå i jula ble frarøvet livet med et døgns mellomrom. Carrie Fisher (60), for alltid kjent som Prinsesse Leia fra «Star Wars», døde etter et hjerteinfarkt på en flytur mellom London og Los Angeles i julehelgen. Dagen etter døde moren, den legendariske filmstjernen og Hollywood-ikonet Debbie Reynolds, av slag. Hun ble 84 år gammel. Om ikke det er på «verdig filmstjernevis», er det ingenting som er det.

Dokumentarfilmen om de to hadde premiere i Cannes i 2016, og har siden gått festivalrunden i påvente av premiere denne våren. Nå er den framskyndet, og vil ligge på HBO Nordic fra 8. januar. For dem som lurer på hva de to stjernene representerte bak de siste dagenes avisoverskrifter, gir filmen et unikt innsyn i to livsløp og to karrierer som har forgreininger inn i den innerste sirkelen av Hollywood og amerikansk showbiz, det som ifølge filmen er «avhegighetsskapende på en måte et familieliv ikke kan konkurrere med». Det er dermed en film som viser de enorme gavene som kan følge med berømmelse og et liv i filmverdenens sterkeste rampelys, men også med hvilken nådeløs kraft det samme rampelyset kan suge gløden ut av en stjerne når alder, forfall og trendskifter krever sitt. På hver sin måte var Debbie Reynolds og Carrie Fisher representanter for denne berg og dal-banen i et Hollywood som var, en gullalder som er forbi.

«Aldring er forferdelig for oss alle, men (Debbie Reynolds) har en større fallhøyde enn noen andre», sier Fisher i filmen om morens streben etter å holde berømmelsen ved like, den hun fikk gjennom «Singin’ In The Rain» og en rekke andre filmer, soloshow og udødelige opptredener med signaturlåten «I’m Still Here». Hun gjør det gjennom å akseptere alle invitasjoner og showforespørsler hun får, men også gjennom å være en samler av Hollywood. Reynolds eide i sin tid verdens største samling av Hollywood-effekter, klær, sko, revisitter, plakater, kontrakter, juveler, kort sagt «memorablia» fra filmverdenen, blant annet Marilyn Monroes berømte kjole fra «The Seven Year Itch». Drømmen hennes var å etablere et museum, men mangelen på investorer gjorde at hun solgte unna det aller meste på store auksjoner. Dette vies stor plass i «Bright Lights», og er kjernen til mye av samholdet i familien Reynolds/Fisher.

Les også: Kraften i en ledestjerne

Regissørene Alexis Bloom og Fisher Stevens har fått følge Fisher og Reynolds på nært hold i tidsrommet 2014-2015. De var naboer og sjelevenner, nære kolleger og mor og datter som støttet og hjalp hverandre i ett og alt, nærmest som i en felles husholdning befolket med diverse assistenter og hunder like aparte som leilighetene sett hver for seg, rene vidunderkamre av oppsamlet Hollywood-minner og nips. Samtalene med dem, hver for seg og med Carrie Fishers bror Todd og andre, suppleres med et rikt utvalg klipp fra filmer og show, blant annet «Postcards From The Edge», filmen der Meryl Streep og Shirley MacLaine portretterer de to med utgangspunkt i Carrie Fishers selvbiografi og det døgnet da Fisher (som i filmen heter Suzanne) kommer hjem fra rehabilitering bare for å oppleve at moren arrangerer en fest fra henne. I «Bright Lights» utdypes forholdet mellom de to, tilsynelatende er det bunnsolid, om enn ertende og naggende. Under ulmer fortsatt glørne, både av gammel rivalisering og brustne drømmer, men ikke minst av den dype varmen som åpenbart finnes mellom de to.

Selv uten tanken på at begge nylig gikk bort på ekstraordinært vis, er det en usedvanlig rørende og utleverende film, intim inntil det private, hvor begges tanker rundt Fishers misbruk og depresjoner vies god plass. Som i scenen hvor Carrie Fisher besøker sin svært syke og utmagrete far Eddie Fisher, sangerikonet, tre måneder før han dør. Eddie Fishers skilsmisse fra Debbie Reyolds var i sin tid Hollywoods største skandale, og ødeleggende for mannen som så mistet Taylor til Richard Burton.

Her er også stor humor, med replikker som man skulle tro var hentet fra en annen galakse, levert såvel av Reynolds som den velkjent slagferdige Fisher. Eller når Debbie Fishers bror Todd viser «kongerekka» ved å peke på filmplakatene han har hjemme hos seg selv, alle filmene som representerer foreldrenes høydepunkter og skandaler henger på rekke og rad, inkludert «Cleopatra» med Elizabeth Taylor. Og her er hysteriske scener som følger en ordrapp Carrie Fisher inn i diverse møter med «Star Wars»-fansen, der hun villig (og mot god betaling) skriver autografer og poserer, et sirkus som er en hel film i seg selv. Slik blir det tydelig at det Fisher trodde var en liten B-film da hun tok med seg datteren på prøvevisning, skulle bli hele hennes liv, helt til de for filmprodusentene avslørende scenene rundt hvordan de «slanker» en snart 60 år gammel Carrie Fisher til nye opptak i dagens forlengelse av verdens største pågående filmserie.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

At Fisher skulle få et liv i showbiz, var det aldri tvil om, men morens største skuffelse er at hun ikke ble en sangstjerne med eget show. Det er lett å se hvorfor når Reynolds drar en 15 år gammel Carrie Fisher opp på scenen for å synge Simon & Garfunkel-sangen «Bridge Over Troubled Water» – med en stemme og en innlevelse som når som helst kunne gitt henne innpass til en helt annen karriere enn den hun valgte. Sangen er også en påminnelse om dette flettverket av personer som er med i filmen, siden Fisher noen år sidene skulle bli gift med sangens opphavsmann, Paul Simon. Men også han er i likhet med de fleste andre mennene – broren Todd unntatt – ute av bildet i filmens siste scener med storfamilien, samlet i stua, rundt pianoet, syngende og med det vell av historier og minner. Nå når filmen vises er det alt som er tilbake – sterkt lysende.

Premiere på HBO Nordic søndag 8. januar.

Annonse