Film

«Lovløst land»: Cowboys med snusleppe

En blanding av hardkokt neowestern og finsk fjernsynsteater som utspiller seg på vidda i Lappland.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Lovløst land»

Regi: Jussi Hiltunen

Fin./No. 2017

Dette har noen overflatiske likhetstrekk med kinoaktuelle «Wind River», som også utspilte seg i en iskald grenseby preget av snøscooter-cowboyer med skarpe skytevåpen, tragiske forhistorier og eksplosivt temperament. «Lovløst land» er dessverre langt fra like velskrevet, velobservert og stilsikker, selv om det sannelig er lett å se for seg disse furede, værbitte og så fryktelig finske hardhausene som cowboyer. Dette kunne like gjerne ha vært en klassisk western, der det eneste som egentlig er oppdatert til vår tidsalder er at hestene har blitt byttet ut med snøscootere. Sånn sett er hovedpersonen Lasse (Ville Virtanen) en klassisk western-erketype: den aldrende sheriffen som lever i skyggen av gamle synder begått i en fortid som lovløs revolvermann. Lasse har knapt vært pensjonert fra politietaten mer enn noen timer da en familie i nærmiljøet blir angrepet av en posse med banditter. Faren i huset blir etterlatt hardt skadet med et skuddsår i brystet, og stesønnen Erkki (Mikko Neuvonen) sverger hevn da offeret senere dør av skadene på sykehuset.

Saken kompliseres av at Lasse er faren både til Erkki og den den antatte gjerningsmannen Jaako (Antti Holma). Et faktum han har klart å holde hemmelig frem til nå. Jaako har akkurat sluppet ut fra fengselet, der han har sonet en lengre straff for å ha myrdet stefaren sin. Han er fryktet i nærmiljøet, som brygger på lynsjestemning og har samlet en gjeng lugubre dusørjegere for å få has på ham. Vi får antydninger om at Jaako egentlig er en misforstått fyr, som drepte den voldelige stefaren sin i selvforsvar etter at naboene lukket øynene til mishandlingen han fikk. Mest av alt ser det ut til at Jaako bærer på et ønske om å få kontakt med sin biologiske pappa Lasse, og kanskje bli bedre kjent med stebroren. Men så går alt galt, og Lasse gjør et impotent forsøk på å forhindre at sønnene dreper hverandre. Mye tid vies også til Lasses forsøk på å gjenoppta kontakten med sønnen Erkki, som han forlot for mange år siden uten å engang vite hvorfor. Bare sånt menn gjør her på vidda. Dette med fraværende fedre og voldsomme sønner som drukner sorgene i sterksprit er et velkjent tema i finsk litteratur og drama, kanskje fordi så mange finske menn vokste opp med fedre som døde i krig. Akkurat hva manusforfatter/regissør Jussi Hiltunen ønsker å si om dette temaet er mer usikkert. «Law of the Land» er for ufokusert til å helt fungere, være seg som et tragisk familiedrama eller som en moderne western.

Rollegalleriet er litt for stereotypisk, og handlingen mangler den tilstrekkelige fremdriften for å skape spenning. Det er nærliggende å mistenke at «Law of the Land» først og fremst har nådd norske kinoer fordi filmen er delvis finansiert av norske Sweet Films og FilmCamp (som blant annet sto bak «Død snø» og «Hellfjord»), spilt inn i Troms og har øksenissen Jørgen Langhelle i en sentral birolle som moderne dusørjeger. Langhelle gjør maksimalt ut av de scenene han er tildelt, og er overbevisende som svensk skjeggtøffing i en rolle som ser ut til å være skrevet for Peter Stormare. Pernilla August dukker forresten også opp i en bagatellmessig gjesterolle som polis. Langfilmdebutant Jussi Hiltunen har tidligere utforsket samme miljø og tematikk i fire kortfilmer, og er angivelig selv sønn av en politimann i Lappland. Han har et åpenbart talent når det gjelder miljøskildring og voldsomme utblåsninger i vintermørket, men det er nok en smule overilt å hause opp Hiltunen som «Lapplands Tarantino» - som produsent Kai Nordberg har gjort i intervjuer. La oss gi ham litt tid, og noen flere filmer å utvikle seg på først. Potensialet er der, men langt fra innfridd ennå.