Annonse
Casey Affleck har aldri vært bedre enn i «Manchester by the Sea», og styrer mot en Oscar-statuett. Her med Michelle Williams.

Lider i stillhet

Mens årets første måneder tradisjonelt er en filmatisk dødsone i USA, slippes flere av fjorårets aller beste amerikanske filmer på kino her hjemme. Dette er en av dem.

Annonse
Filmer

 

5

DRAMA

«Manchester By The Sea»

Regi: Kenneth Lonergan

USA, 2016

Ved årsslutt dukket «Manchester by the Sea» opp på «2016s beste filmer»-oppsummeringene til en rekke publikasjoner i USA, der den allerede har sanket over femti filmpriser og markert seg som en selvskreven Oscar-favoritt. Et komplekst hverdagsdrama som vil berøre alle som har opplevd sorg, traumer og uventede dødsfall. De aller fleste av oss, med andre ord. Opprinnelig et prosjekt skapt av Matt Damon og hans «Promised Land»-partner John Krasinski, som Damon selv skulle regissere, produsere og spille hovedrollen i. Han måtte hoppe av hele filmen til fordel for opptakene av «The Martian», så manusforfatter Kenneth Lonergan fikk frie tøyler til å regissere «Manchester by the Sea» selv. Han er en høyt aktet dramatiker, som før dette bare har regissert det gripende indie-dramaet «You Can Count on Me» (2000), og den veldig trøblete andrefilmen «Margaret» (2011). I likhet med dem sirkler «Manchester by the Sea» rundt tunge temaer: om hvordan vi bearbeider sorg på forskjellig vis, og retter de vonde følelsene vi bærer på i forskjellige retninger.

Lee Chandler (Casey Affleck) retter dem mest innover. En mutt, fåmælt vaktmester som plutselig må reise tilbake til hjembyen Manchester-by-the-Sea etter at storebroren Joe (Kyle Chandler) brått dør av et hjerteattakk. Dette er det aller siste stedet i verden Lee vil være, åstedet for en forferdelig hendelse i fortiden som brennmerket alle rundt ham. I bedre tider var Lee gift med Randi (Michelle Williams), og hadde tre barn. Nå er han mutters alene. Lee er fortsatt ute av stand til å tilgi sine egne tragiske feilskjær, og straffer seg selv med sorgtynget selvforakt. Dette er ikke akkurat en fyr som er i nærkontakt med følelsene sine, og det røffe, irsk-katolske arbeiderklassemiljøet i fiskebyen Manchester-by-the-Sea er ikke akkurat et sted der man snakker ut om nære ting. Her får man utløp for sånt ved å slåss i fylla, eller lider i stillhet.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Løsrevne minner fra fortiden flimrer forbi mens Lee stoisk arbeider med den avdøde brorens begravelse. Målet hans er å dra tilbake til sitt selvpålagte eksil i Boston, men så åpnes brorens siste vilje og testamente. Lee er oppnevnt som verge for Joes tenårige sønn Patrick (Lucas Hedges), noe som betyr at han må flytte tilbake til Manchester-by-the-Sea og bli boende i by full av gamle spøkelser. I en mindre nyansert film ville dette ha vært starten på Lees reise for å forsone seg med den traumatiske fortiden – men Kenneth Lonergan forholder seg helst til virkeligheten, og i virkeligheten reagerer ikke folk som forventet. Skyldfølelse og selvforakt er ikke noe som lindres med en god klem, og sorgen forsvinner aldri. Den blir bare en del av deg du lærer å leve med.

Lonergans evne til å skildre autentiske situasjoner dominerer alle aspekter av «Manchester by the Sea», ned til de minste detaljene. Han fanger opp den banale hverdagsligheten i de traumatiske øyeblikkene som etser seg fast; og de små lyspunktene som forandrer alt. Dialogen, miljøskildringene, skuespillerprestasjonene: alt er totalt naturalistisk og fulle av velobserverte nyanser. Casey Affleck har aldri vært bedre enn han er her, og det vil forundre med veldig om han ikke får sin velfortjente, symbolske klapp på skulderen med en Oscar-statuett. Han har blant annet en scene sammen med ekskona Michelle Williams som er så hjerteskjærende ektefølt at den føles som en slag i mellomgulvet.

Jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt slått ut etter å ha sett «Manchester by the Sea»; med et sorgtynget tungsinn som ikke ville slippe taket på flere timer. Dette er komplekse, tredimensjonale mennesker som fortsetter å leve livene sine etter at filmen er over, og vi får bare sjansen til å leve sammen med dem i to timer og et kvarter. Etterpå kan vi bare håpe at det går greit med dem. Ting blir kanskje litt bedre med tiden, men enkelte ting blir aldri bra igjen. Heavy shit som fester seg.

Annonse