5
DRAMA
«Louder Than Bombs»
Regi: Joachim Trier
Norge, 2015
Joachim Triers «Louder Than Bombs» er et kompleks speil satt opp mot vår egen sårbarhet. En film som uten blygsel avslører følelser man frykter og forstår. I sin første spillefilm i engelsk språkdrakt har Joachim Trier fraveket det enkle og sparsommelige vi kjenner fra «Reprise» og «Oslo, 31. august». Over et langt bredere lerret går han tett på og fanger på alle måter øyeblikk av fortvilelse og forvillelse. Enten det er krigsfotografen Isabelle Reeds bilder av krig, død, sorg og avmakt, eller det er bildene av død, sorg og avmakt som familien sitter igjen med etter at Isabelle omkommer i en frontkollisjon når hun endelig har lagt krigssonene bak seg. Tilbake står mannen Gene (Gabriel Byrne) og hans to sønner. Jonah (Jesse Eisenberg) er voksen og nylig blitt far selv, Conrad (Devin Druid) er i den vanskeligste fasen av tenårene. Tre år etter morens død er det om ikke en krig, så i det minste en kamp dem imellom om følelsene rundt ettervirkningene og minnene. Bare Gene og Jonah vet at moren valgte døden selv. Også dette har en dobbelt bunn. Døden er ikke bare konkret, den lurer også i de sterke emosjonelle inntrykkene man bærer med seg i et traume. Slik drar Joachim Trier og medforfatter Eskil Vogt historien inn mot aktuelle hendelser i en kompleks verden, men hele tiden tvinges blikket tilbake på en familie som ikke evner å trenge ut av sin egen nummenhet og manglende evne til å kommunisere sine følelser. Det essensielle spørsmålet er hvem som har eiendomsrett på tomrommene som oppstår med et dypt savn.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Samtidig med tematikkens mørke og lange drag, finnes humoren, i replikken, i løgnen og i interaksjonene særlig mellom de to sønnene. Filmatisk sett er det noen virkelig nydelige detaljer i «Louder Than Bombs» som mer enn antyder Triers stille gjennomslagskraft, enkelte av dem gjenkjennelige fra tidligere regigrep og godt foredlet av fotograf Jakob Ihres sanselige kamera. «Reisen» i både konkret og overført betydning er som en lang natts ferd mot dag, bokstavelig talt, også i denne filmen. Men til forskjell fra «Oslo, 31. august» er det snarere stilen enn universet som gjenkjennes, og i det skal man også innlemme Eskil Vogts regidebut «Blind». De lekende og utforskende tidsaspektene er påtakelige, vanskelighetsgraden er høy. Trier gjør det ikke enkelt, verken for seg selv eller for seeren, men søkket virkningen av filmen etterlater, de nærmest lyriske enkeltscenene, gjør filmen gjennomgående god.
Vogt og Trier har en egen evne til å skape figurer som er troverdige, og det gjør han også her, på et nytt språk. I et flettverk av emosjonelle stormkast får Trier maksimalt ut av et ensemble skuespillere som imponerer i sin blottstillelse av temaet sorg og sorgarbeid, men som virvler opp flere tråder enn som så. Disse trådene og fragmentene av erindringer veves sammen gjennom Triers perfeksjonistiske evne til å skape overganger få gjør etter han, glidende, umerkelige og hviskende. På fascinerende vis blir kamera blikket til den eller de i bildet vi ikke ser, men vet er der som konkrete skygger og uskarpe profiler i bilderammens utkant. Slik antydes hele tiden de store spørsmålene rundt familie, som tilhørighet, avstand, frykten for det som skal komme. Filmspråket hever på ingen måte stemmen, men gjennom en underliggende kraft i bildene, i atmosfæren og bruken av Ola Fløttums musikk klemmer det likevel til så det svir.
Fotografiet som uttrykk og filmen som et fotografisk språk blir dessuten et eget underliggende tema, fra stillbildets evne til å fryse øyeblikket, til filmens visuelle muligheter til å danne stemninger. For eksempel er åpningsbildet i filmen sart og sterkt på en gang, og følger deg hele veien gjennom, særlig i Devin Druids absolutt mesterlige tolkning av en tenåring i dyp emosjonell villrede. Støttet opp av Gabriel Byrnes alltid nydelige evne til å gå til kjernen av de figurene han spiller, bærer disse to filmens gripende sider. Eisenberg og Huppert er solide, vage, hemmelighetsfulle og unnvikende. Likevel får undringen styre det underliggende i litt for grad til at man gripes av alle figurene og deres omkrets. Den uredde klokskapen og de undrende instinktene som former filmens tekstur, blir derfor graden sterkere enn det bildene og i dialogen formidler.
Les også: Like før Cannes-smellet
Les også: Joachim Trier i bestefars fotspor
Les også: Trier-film til Cannes