Film

Krigens offerlam

Her kommer en skikkelig gladfilm for å ringe jula inn: et fransk etterkrigsdrama basert på virkelige hendelser; om gruppevoldtekt, religiøse overgrep, barnedrap og operasjonsscener.

4

Drama

«Agnus Dei»

Regi: Anne Fontaine

Fr./Po./Be, 2016

«Agnus Dei» har en fiktiv ramme, men tar sitt utgangspunkt i dagbøkene til legen Madeleine Pauliac – som kjempet i den franske motstandsbevegelsen og utførte heltemodige handlinger på løpende bånd før hun i 1946 døde i en meningsløs bilulykke, bare 33 år gammel. Hennes altfor korte livshistorie kunne ha blitt en skikkelig spennende film, men Anne Fontaine («Coco før Chanel», «Gemma Bovery») velger av uforklarlige årsaker å bytte henne ut med en oppdiktet hovedperson – som har langt mindre erfaring, profesjonell tynge og nærvær. Den fiktive Røde kors-sykepleierstudenten Mathilde Beaulieu (Lou de Laage) er utstasjonert som kirurgisk assistent på et feltsykehus i Warszawa, like etter slutten av andre verdenskrig. Hun blir kontaktet av den unge nonnen Irina (Joanna Kulig), som leder Mathilde til et kloster isolert langt ute i skogen. Her utfører Mathilde et provisorisk keisersnitt på en høygravid jentunge, og oppdager at minst sju av klosterets nonner har boller i ovnen. Alle ofre for en brutal gruppevoldtekt utført av russiske soldater; frigjørere som fikk fritt leide til å beleire klosteret som «belønning for deres krigsinnsats».

Klosterets abbedisse (Agata Kulesza) setter ikke pris på nærværet til Mathilde; en troløs inntrenger (med kommunistiske foreldre) som rokker ved den strenge, religiøse doktrinen. Flere av nonnene har problemer med å forene de grusomme overgrepene de ble utsatt for med en god og allmektig Gud, men herrens veier er uransakelige og lidelse veien til frelse. Og som den mer jordnære søster Maria (Agata Buzek) sier: tro er 24 timer med tvil for hvert minutt med nåde. Den autoritære abbedissen foretrekker å isolere klosteret fra omverdenen, men hennes skepsis mot utenforstående har et rasjonelt fundament: hvis rykter om de gravide nonnene når den polske landsbygda kan klosteret bli stengt og de forsvarsløse kvinnene kastet ut. Mathilde dras mellom sitt engasjement for nonnenes skjebne og sine plikter som Røde kors-sykepleier. Hun jobber hele dagen og sykler til klosteret på nattetid, på veier bevoktet av russiske soldater.

«Agnus Dei» (eller «Guds lam» på godt norsk) tar noen rystende vendinger mot slutten, som bare gjør historien enda tyngre og tristere. Det føles som et feilskjær å pakke disse inn i en fiktiv ramme, fremfor å gi virkelighetens Madeleine Pauliac sin rettmessige plass i denne historien. Det er interessant at flesteparten av nøkkelpersonene bak kamera er kvinner; inklusive filmfotograf Caroline Champetier, filmklipper Annette Duterte og produksjonsdesigner Joanna Macha. Skulle bare mangle, siden «Agnus Dei» kun fungerer hvis den fortelles fra et kvinnelig perspektiv. Påfallende nok er det også filmens eneste mannlige innslag som fungerer dårligst; mens «Agnus Dei» prøver å lirke inn en unødig kjærlighetshistorie mellom Mathilde og hennes overordnende Samuel (Vincent Macagine); en jødisk kirurg som bærer på mye rettmessig bitterhet over hvordan den jødiske befolkningen ble behandlet i Polen. Uansett hvor mange overgrep vi er vitne til er dette allikevel ikke et kritisk oppgjør med katolsk maktmisbruk, eller en skildring av tragiske kvinneskikkelser fanget i et klaustrofobisk, religiøst tyranni. Anne Fontaine er mer opptatt av søsterskap, morsroller og kvinner i krig, enn hun er av religiøs undertrykkelse. Hun bøyer seg så langt bakover at det knaser i ryggvirvlene for å skildre hverdagen i klosteret med en positiv innfallsvinkel (noe som har gitt filmen en entusiastisk tommel opp fra Vatikanet), og ender med en oppløftende finale som grenser mot ren ønsketenkning. La gå at fri fantasi og historieforfalskning trolig er eneste mulighet til å gi denne vonde historien et håpefullt lysglimt.

Mer fra Dagsavisen