DRAMA
«Frøken Julie»
Regi: Liv Ullmann
Norge, 2014
Etter egen oversettelse og bearbeiding foretar Liv Ullmann bokstavelig talt en filmatisk teateroppsetning av stykket som i høy grad er tro mot teksten, og som formidles med intens innlevelse av de internasjonale stjernene Jessica Chastain og Colin Farrell. Førstnevnte er skremmende god i enkelte passasjer, sistnevnte overrasker som karakterskuespiller i en filmrolle som ligger fjernt unna hans tidligere bedrifter. Likevel er det Ullmanns eget grep om «Frøken Julie» som sitter sterkest igjen på netthinnen. Hun kutter knapt en linje, og bare i de visuelle valgene tar hun seg friheter og legger til en replikk eller tre. Der hvor Strindberg bare antyder velger Ullmann å vise handlingene i langt større grad enn dramatikeren selv ville gjort, selv om også han etter datidens målestokk var djerv i sin naturalistiske tilnærming og i kraftfulle ordbruk - kvass, seksuell og farlig. Ullmann som regissør er ikke innovativ ropende eller villig til omskrivinger. Her dyrker hun den nordiske tradisjonen hun selv kommer fra, og følger da også Strindbergs egne sceneinstruksjoner slavisk, som eksempelvis når John kysser Julies støvel. Dette ivaretar Strindbergs symbolbruk og psykologiske buktninger. Alt du ser står hos dramatikeren, og dette gjør filmen til et ledd i større prosjekt fra Ullmann som veksler mellom film og teater, «Trolösa» og «Onkel Vanja» inkludert. Hun ivaretar det klassiske, og anerkjenner den røde tråden mellom teater og film. Fotomessig lar hun Mikhail Krichman tegne opp en finstemt Bergmansk palett som legger seg tett opp til Bergman-fotograf Sven Nyqvists kontrastfulle gjennomskinnelighet.
Ullmanns «Frøken Julie» er et periodedrama like mye som det er et intenst maktdrama rundt kjønn, seksualitet, religiøs tro og ikke minst klassetilhørighet. Etter en nydelig prolog med Julie som barn, nærmest i en hemmelig, forlatt hage, lar Ullmann skuespillet dreie seg rundt dets tre figurer i et herskapshus. Hun begrenser handlingen strengt til kjøkken, ganger, kammers og skogholtene rundt. Grevens datter Julie både forfører og lar seg forføre av farens kammertjener John i midtsommernattsrusen. John er forlovet med Julies tjener og kokk Kathleen, som blir hjelpeløst vitne til hvordan Julie bruker sin posisjon som overordnet når hun legger snaren for John, som på sin side igjen spiller farlig høyt i en dragkamp hvor også han har alt å tape når han blir sin arbeidsgiver overlegen. Som i en langsom dans tipper vektskålen i maktspillet mellom de to, både før og etter ettergivenheten og fallet som endrer alt. Julie faller, og Strindberg lar henne smelle mot bunnen: «Finns det någon människa på jorden i denna stund som är så olycklig som jag!», skriker Julie idet tyngden av det som har skjedd og konsekvensene slår dem begge til jorden. Ullmann har selv oversatt fra svensk til engelsk, og ordene brenner naturlig i Chastains innlevelse. Skal de rømme sammen? Skal de bli og late som ingen ting? Ingen av delene er mulig i en tragedie der Strindberg er nådeløs mot menneskepsykens styrker og svakheter, og hvor Julies lille burfugl blir et sterkt bilde på hvor fanget hun er i både aristokratiet og sin egen ensomhet. Ullmann er like nådeløs, og belysningen av Julie og Johns fortid, drømmer og stengsler gir figurene kjøtt og blod.
Heller ikke i «Frøken Julie» gir Ullmanns kompromissløse kunst rom for publikumsfrieri, og de som her hjemme ikke viser villighet til å skjønne hva hun ønsker å oppnå, vil garantert finne kanonføde i prosjektet. Så er kanskje ikke Liv Ullmanns kunst for alle. Hennes inderlighet og insistering på ansiktstett, tidsgenerøs form og fortettet dialog, gir ikke rom for snarveier. Heller ikke for publikum. Men balansegangen er vanskelig, og filmens første halvdel blir i overkant langstrakt. Intensiteten mellom Julie og John skrur seg til gjennom litt for mange nakkekast, og her kunne hun med fordel kuttet noe i Strindbergs tekst uten at det hadde rammet understrekningen av hvordan menneskets svakhet og dårskap ikke lar seg binde til klassetilhørighet. I siste halvdel gjør Chastain en av sine beste rolleprestasjoner, og tvinger seg inn i Ullmanns europeiske tradisjon: uglamorøs, skakende, fortvilt og likevel sterk og stoisk i sine valg. Jessica Chastain er Liv Ullmann. En annen konklusjon kan knapt trekkes når man ser hvordan regissøren skaper et speilbilde på egen sårbarhet. Farrell er god i samspillet, men sliter med finstemtheten som John-figuren krever, ikke minst i møtene med Kathleen, tjeneren som kjenner sin plass, sin tid og sine forventninger. Det er først i siste akt at Samantha Morton får det spillerommet rollen krever.
Ullmann har valgt å lage film av sin «Frøken Julie»-tolkning, med andre ord massemedium foran teatrets begrensede nedslagsfelt. Jeg skulle gjerne sett nettopp denne versjonen på en scene. Samtidig skal hun berømmes for å gi «Frøken Julie» til et større publikum som kan ta del i en opplevelse som både river underveis og som vil jobbe i underbevisstheten lenge etter at det siste vakre tablået over Julies skjebne har gått i svart.