Film

Knuser speilet, bringer ulykke

Dette er et kaotisk, gledesløst, utmattende kitsch-spetakkel.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

2

EVENTYR

«Alice Through the Looking Glass»

Regi: James Bobin

USA, 2016

Tim Burtons seks år gamle «Alice in Wonderland» er trolig den verste filmen som noensinne har tjent inn over en milliard dollar på verdensbasis. Definitivt den verste Burton noensinne har regissert, som dessuten bidro til at mange fikk hans BFF og faste samarbeidspartner Johnny Depp langt opp i vrangstrupen. Hattemakeren Tarrant Hightopp er ikke bare den mest irriterende rolletolkningen Depp noensinne har levert, men en av de mest irriterende figurene i moderne filmhistorie. Hvert eneste kreative veivalg i «Alice in Wonderland» er så feilvurdert at filmen nærmest kvalifiserer som en ren hatforbrytelse mot publikum; et grelt mareritt som systematisk radbrekker Lewis Carrolls klassiske LSD-eventyr.

Det er dermed ikke med de største forventningene man går oppfølgeren «Alice Through the Looking Glass» i møte, og filmen lever virkelig opp til forventningene. Et kaotisk, gledesløst, utmattende kitsch-spetakkel overlesset av syntetiske dataeffekter og fryktelig pantomimeskuespill - alt i lusen, etter-konvertert jukse-3D. I denne studiosanksjonerte oppfølgeren har Tim Burton overlatt regien til «The Muppets»-veteranen James Bobbin, som er pent nødt til å holde seg til Burtons smakløse visuelle stil.
 
Sammen med et hav av notater fra produsenten Joe Roth, tipper jeg. Roth har vært primus motor bak en rekke eventyr-filmatiseringer de siste årene, inklusive «Snow White and the Huntsman» (samt den unødige oppfølgeren «The Huntsman: Winter's War»), «Maleficent» og «Heaven is for Real». Filmen har tatt tittelen, og ikke så mye annet, fra Lewis Carrolls fragmenterte syretripp «Through the Looking Glass, and What Alice Found There» (1871). Siden sist har proto-feministen Alice (Mia Wasikowska) seilet verden rundt som kaptein på sin avdøde fars skip, og hun ankommer London akkurat i tide til å se den avskyelige aristokraten Hamish Ascot (Leo Bill) true med å beslaglegge skipet, stanse alle ekspedisjoner og tvinge Alice inn i en jobb som sekretær. Mens alt ser som mørkest ut lokkes Alice inn i et speil av Absolom, som nå har blitt en blå sommerfugl (med stemmen til nylig avdøde Alan Rickman, som tragisk nok gjør sin aller siste filmrolle her). På den andre siden av speilet deiser Alice rett ned i Eventyrland igjen, der den gale Hattemakeren Tarrant Hightopp (Johnny Depp) er enda galere enn vanlig. Den tetid-fikserte tøysekoppen er overbevist om at familien hans overlevde angrepet fra Jabberwock-monsteret, så Alice gjør et forsøk på å redde sin gamle venn ved å forandre fortiden.
 
Hun stjeler en dings kalt The Chonosphere fra selveste Tiden (Sacha Baron Cohen med Werner Herzog-aksent), og bruker den som en tidsmaskin – vel vitende om at dette tidstyveriet kan ødelegge alt liv i Eventyrland. Herfra får vi opprinnelseshistorien om rivaliseringen mellom Den hvite dronningen Mirana (Anne Hathaway) og den trassige søsteren Iracebeth (Helena Bonham Carter) – og får vite at Hattemakeren hadde et anstrengt forhold til sin strikte, fraværende far Zanik (Rhys Ifans). Ingen i verden har et behov for å vite at Hattemakerens skrullete oppførsel skyldes at han er trist fordi pappa ikke like en hatt han lagde i oppveksten, eller at Den røde dronningens raseriproblemer bygget seg opp etter at at hun fikk skylda for å ha spist en kjeks i barndommen. Dette med farskomplekser er en rød tråd gjennom karrieren til medprodusent Burton, men ellers er hans eksentriske, særegne sjarm totalt fraværende her. Med en trillebår full av godvilje kan man muligens påstå at «Alice Through The Looking Glass» er en liten forbedring i forhold til den forferdelige forgjengeren, ikke minst fordi Johnny Depp er fraværende under betydelige deler av filmen. Det eneste som forhindrer bunnplassering er severdige Mia Wasikowska, som strever heltemodig mot strømmen for å gjøre en troverdig prestasjon i et hav av plagsomme pantomime-ablegøyer. For oss voksne er det dessuten en formildende omstendighet at filmen ikke er dubbet på norsk, men ellers er dette ren tortur fra bitter begynnelse til bitter slutt.