Film

Klisjeer og resirkulering

«The Longest Ride» er en evighetslang ridetur inn i klisjé-solnedgangen.

Dagsavisen anmelder

2

DRAMA

«The Longest Ride»

Regi: George Tillman Jr

USA, 2015

Country-ballader. Høytlesning av brev. Udødelig kjærlighet. Dødelige sykdommer. Klining i regnet. Hvitvasking av den amerikanske Midtvesten. Replikker som får deg til å kaste opp litt i munnen. Det er Nicholas Sparks-tid igjen.

«The Longst Ride» er den tiende av hans romantiske «mal etter nummer»-romaner som er filmatisert, og for dem som prøver å holde tellingen hjemme: vi har så langt i filmhistorien fått fem Cormac McCarthy-filmatiseringer, en basert på Thomas Pynchon og en av David Foster Wallace. Hvis du synes det høres fryktelig deprimerende ut, kan «The Longest Ride» være det siste sandkornet som vipper deg over kanten. Men tilhører du delen av verdens befolkning som frivillig ser en film basert på bøkene av Nicholas Sparks vil du trolig være tilfreds med «The Longest Ride». Den trykker på de rette knappene, plasserer seg et sted rett under «The Notebook» når det gjelder romantiske klisjeer og resirkulerer den samme historien. Sparks er pent nødt til å spy ut disse samlebåndsromanene i et hurtig tempo fremover, sånn at han kan punge ut det utsøkt ironiske skillsmisseoppgjøret til ekskona og dekke alle rettsomkostningene til sin kristne friskole Epiphany School i South Carolina, som i fjor ble saksøkt for homofobi og rasisme. Jo, virkelig.

Det er godt mulig at «The Longest Ride» til dels ble skrevet for å frifinne Nicholas Sparks for beskyldningene om antisemittisme på denne karismatiske friskolen, siden plottet til stor del er «The Notebook» gjenfortalt fra et jødisk ståsted. Men først er vi pent nødt til å bli kjent med den skoleflinke byjenta Sophia (Britt Robertson), som faller for den barske cowboyen Luke (Scott Eastwood). De forelsker seg, men kommer naturligvis fra to forskjellige verdener. Hun er en urban student som snart skal starte en praktikantjobb på et jålete kunstgalleri i New York, mens han er en jordnær okserytter fra North Carolina der ekte menn går med cowboyhatt, sier «mam» til alle kvinner og tar med seg blomster på første date. Eventuelt drar homser etter pickup-trucken sin til de slutter å synde mot Guds ord. Men la oss ikke fokusere på de negative aspektene. Det er jo her vi i rødstatene finner det «ekte Amerika» ifølge Sparks: der folk spiser kjøtt i henhold til grunnloven, konstant hører på country-musikk, stemmer på alt med etternavnet Bush og føler dypt i hjertet at intelligent design beviser at mennesker red på dinosaurer. Så hvorfor skal ikke voksne menn gjøre en sport av å torturere okser totalt uten grunn? Boom! Guds vilje.

Uansett. Denne kjærlighetshistorien er en drepende kjedelig reprisesending på alt Nicholas Spaks har skrevet tidligere. Men så snubler dette paret over en bilulykke i regnet. Den jødiske pensjonisten Ira Levinston (Alan Alda) har kjørt ut av veien etter et hjerteattakk, og havner på sykehuset sammen med sin kjæreste eiendel: en eske full av gamle brev. Sier seg selv at Sophia kommer til å lese høyt fra disse brevene, mens vi får en serie tilbakeblikk til Iras yngre dager sammen med kona Ruth. Sier også seg selv at Sophia får en åndelig oppvåkning under disse lesestundene, og lærer å «justere» prioriteringene sine mens hun ofrer alt for kjærligheten. Tingen er at disse tilbakeblikkene fungerer temmelig bra, og har en følelsesmessig dybde som er totalt fraværende i resten av filmen. Slett ikke på grunn av de dvaske stereotypene som Sparks har hostet opp som en siameserkatt med hårball i halsen, men takket være helt fine skuespillerprestasjoner. I tilbakeblikkene portretteres Iras unge motsvarighet av Jack Huston, mens hans elskede kone Ruth spilles av Oona Chaplin (som er i slekt med respektive John og Charlie). Begge sørger for å gi klisjeene litt liv, og klarer nesten å forkle at Sparks har lånt hele denne sidehistorien fra dokumentaren «Herb & Dorothy» (2008)! Men hver gang livshistorien deres begynner å engasjere litt, blir vi brutalt dratt tilbake til de to brødhodene i nåtid.

Vil Sophia forlate sin store kjærlighet til fordel for en jobb på et fancy kunstgalleri som selger malerier der man ikke engang kan se hva motivene forestiller? Vil Luke klare å oppfylle livsdrømmen om å bli USAs beste okserytter før han omkommer av en hjerneskade? Eller vil eventuelt alt ordne seg med hjelp av en «Deus Ex Machina»-lottokupong som er skamløs selv til Sparks å være?

«The Longest Ride» er mest bemerkelsesverdig som et gjennombrudd for Scott Eastwood, uansett hvor lite bemerkelsesverdig han er i denne rollen. Utseendemessig er Scott i flyktige øyeblikk til forveksling lik pappa Clint, fra den tiden han var på samme alder og spilte i TV-serien «Rawhide». Det var lite som tilsa at Eastwood senior senere skulle bli en av vår tids mest ikoniske skuespillere (og en dyktig filmskaper), så vi bør neppe bruke «The Longest Ride» som et argument for at talentene i Eastwood-familien har hoppet over en generasjon. Ingen av oss hadde særlig stor tro på Channing Tatum etter å ha sett «Dear John», eller Ryan Gosling etter «The Notebook», men begge har klart seg temmelig bra etterpå. Det vil være en stor feil å bedømme en skuespillers ferdigheter ut ifra hva de får sjansen til å gjøre i en Sparks-film. Vi har imidlertid opparbeidet mer enn nok data til å bedømme «talentene» til forfatteren bak dem, så hvis du frivillig ser «The Longest Ride», får du akkurat det du fortjener: en Nicholas Sparks-film.