Film

Klagesang for en utslitt sjel

Sinnajerven har funnet formen. I en film der han er mer skakkjørt enn noensinne.

Dagsavisen anmelder

5

ACTION/SCI-FI

«Logan»

Regi: James Mangold

USA, 2016

Jeg antar at vi har villmannen Wade Wilson å takke for dette. Mens Marvel-studioet holder filmene sine forholdsvis familievennlige, brøt fjorårets 20th Century Fox-produksjon «Deadpool» alle grenser med munnen full av grisete ord, hemningsløst voldsomme actionscener og en streng voksengrense. Filmen ble en fenomenal suksess på alle fronter, og åpnet (som vi håpet) dørene for mer modne og modige filmatiseringer fra Marvels innholdsrike superhelt-univers.

Den hittil modigste og mest modne kommer nå med «Logan»; en sorgtynget western veldig løst basert på Mark Millar-tegneserien «Old Man Logan», som skildrer hovedpersonen med den nådeløse brutaliteten vi kjenner fra tegneseriene. Filmen har dessuten en følelsesmessig dybde som røsker, og en vilje til å gå ned noen forbløffende mørke sideveier. Hugh Jackman har nå dukket opp som James «Wolverine» Howlett (alias Logan) i sammenlagt ni «X-Men»-filmer fordelt over 17 år, men det er først med sin tredje solofilm at sinnajerven virkelig har funnet formen. Trist nok i en film der han er mer skakkjørt enn noensinne. Dette blir angivelig aller siste gang Hugh Jackman portretterer Wolverine, og rollen får en ekstra kraft av at Jackman selv har slitt med kreftsykdom. For den Logan vi møter nå er slett ikke i bra form. Noe spiser ham opp innvendig, både psykisk og fysisk. Et langt liv (nesten 200 år!) med smerte, vold og død har satt dype spor. Han hoster opp blod, halter og kroppen er heldekket av stygge arr. Logan døyver smertene med whisky, mens han vurderer selvmord med en Adamantium-kule rett i skolten.

Året er nå 2029, og mutantene er så godt som utryddet. Logan har gjemt sin mentor Charles «Professor X» Xavier (Patrick Stewart) langt inne bak muren i Mexico, der den lysømfintlige mutanten Caliban (Stephen Merchant) har fått den utakknemlige jobben som hjemmehjelp. Xavier har rundet nitti, sliter med hjernesykdom og er utsatt for voldsomme anfall som kan lamme hundrevis av mennesker. Logan holder ham sengeliggende og bedøvet på reseptbelagte medisiner. Planen er å kjøpe en lystbåt og reise langt bort til et sted uten mennesker, men før den tid sparer Logan opp penger som limousinsjåfør. Han vil i kjent stil bare være i fred, men blir kontaktet av en mexicansk sykepleier som beskytter en jentunge. Tolvåringen Laura (Dafne Keen, den mest imponerende barneskuespilleren vi har sett siden første sesong av «Stranger Things»). En veldig spesiell jentunge, med mektige mutantkrefter og en hel privat-hær i hælene. Logan begir seg motvillig ut på en siste kjøretur sammen med Xavier, for å frakte den stumme jentungen til et mytisk mutant-paradis i Nord-Dakota, kalt Eden. Regissør James Mangold (tilbake fra «The Wolverine») har ramset opp forbilder som «Shane» (1953), «Unforgiven» (1992) og «The Wrestler» (2008). Viser seg å stemme bra, men jeg ville samtidig ha plusset på «Paris, Texas» (1984), «Mad Max»-serien og dataspillet «The Last of Us».

«Logan» skiller seg ikke bare markant fra tidligere «X-Men»-kapitler, eller fra Marvel-serien som helhet – men fra alle andre superhelt-filmer som tidligere er laget. Dette er samtidig akkurat den filmen seriøse tegneseriefans har ventet på; et paradigmeskifte preget av en «R»-aldersgrense som tillater brutalt ærlige voldsskildringer og røft voksenspråk. Det aller første ordet i filmen er passende nok «Fuck!». Årsaken til at vi nå endelig får oppleve en film som «Logan» skyldes ingen plutselig oppvåkning fra studiosjefenes side, men at Hugh Jackman investerte deler av skuespillerhonoraret sitt for å kjøpe seg fri fra studioinnblanding. Det hjelper dessuten at den omstridte 20th Century Fox-sjefen Tom Rothman fikk sparken, etter å ha gjort sitt beste for å ødelegge forgjengerne «X-Men Origins: Wolverine» (2009) og «The Wolverine» (2013) med sine hjernedøde studionotater. Fri for sånne veisperrer har Mangold og Jackman kommet opp med et vemodig avskjedsbrev, en frittstående historie som samtidig er sluttsummen av en mytologi bygget opp i løpet av sytten år.

Kreativ frihet og streng aldersgrense er en forutsetning for å lage en film som dette, men «Logan» kunne neppe ha blitt laget på et tidligere tidspunkt i superhelt-sjangerens levetid. En melankolsk, skittenrealistisk road movie-western der heltene er i ferd med å dø ut, og volden ikke tilbyr noen katarsis – bare lidelse og arr på sjelen. Selv om filmen utspiller seg tolv år inn i en alternativ fremtid har Mangold fortsatt lirket inn noen skarpe kommentarer om Trumps sosiopatiske visjon av Amerika: en nasjon styrt av storkorporasjoner, forskanset bak murer og fri for empati. Mangold finner en maskulin patos som matcher Johnny Cash-låtene på lydsporet; sorgfulle sanger fra en utslitt sjel som har mistet alt og vet at solnedgangen nærmer seg. Dette er den første superhelt-filmen som vil knuse hjertet ditt.