4
DRAMA
«Rivalene»
Danmark, 2017
Regi: Charlotte Sieling
Mens stadig flere danske skuespillere drar til utlandet fylles tomrommet tilsynelatende av nordmenn. Jakob Oftebro har nå spilt i flere danske filmer enn norske (deriblant «Gullkysten», «Flaskepost fra P» og «Tordenskjold & Kold»), og i «Rivalene» spiller han mot landskvinnen Ane Dahl Torp. Begge er stjerner som blir sugd inn i det svarte hullet Simon Brahe (Søren Malling): En berømt billedkunstner som driver sin egen kunstfabrikk i en postmoderne lagerbygning i sentrale København. Her kommer Simon sporadisk opp med skisser og konsepter, mens en stab av unge assistenter gjør den virkelige jobben (i likhet med hvordan for eksempel Jeff Koons og Damien Hirst opererer i virkeligheten). Han er konge med eget hoff, og sin egen hoffnarr. Den typen selvnytende posør som liker å kle seg i silkepysjamas hele døgnet, gjerne kombinert med fargerike strikkegensere. En utstudert, temperamentsfull eksentriker som er i sitt ess når han kan fylle huset full av unge hipstere, og bare nyte beundringen deres. Men så blir dette selvkonstruerte egoparadiset rystet av Casper (Jakob Oftebro). Sønnen Simon forlot sammen med sin første kone, og som han knapt har viet en tanke siden den gangen. Casper kommer på besøk under et avbrekk i studiene i London, og får ikke akkurat en varm velkomst av pappa.
«Mesteren» føler seg umiddelbart truet, særlig etter at han finner ut at den fortapte sønnen også er en verdenskjent kunstner. Casper lager «street art» skjult under dekknavnet Ghost, og har en status på Banksy-nivå hos den yngre generasjonen Simon så desperat vil imponere. Sønnen har allerede klistret opp en diger stensil av en ånd som stirrer rett inn i ateliervinduet, et imponerende kunstverk Simon umiddelbart klassifiserer som rent hærverk. Pappa viser seg å være en patetisk skittstøvel med et ego på størrelse med hengemagen sin: bombastisk arrogant, og patologisk usikker. Han knuller den unge kunstassistenten Lai (Sus Wilkins), og gidder ikke engang skjule utroskapet fra den norske kona Darling (Ane Dahl Torp). De har et åpent ekteskap: i den forstand at Simon gjør akkurat det som passer ham med dem han vil, mens hun er pent nødt til å finne seg i det. Darling blir raskt betatt av Casper, som holder motivasjonene sine tett til brystet, og bærer på en agenda som er temmelig lett å resonnere seg frem til. Er Casper bare ute etter forsoning med en fraværende far, fisker han etter hjelp til kunstkarrieren eller er han ute etter hevn for at faren forlot ham og moren? Simon blir stadig mer paranoid over tanken på at sønnen prøver å ta over livet hans, og tyr til håndgemeng, raserianfall og bitter sjalusi.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Regissør/manusforfatter Charlotte Sieling har åpenbart kjennskap til den moderne kunstverdenen i København, og hun eksponerer de forskjellige deler av den med tilstrekkelig innsikt til at «Rivalene» kommer langt bare med miljøskildringene. Dette er hennes første spillefilm siden regidebuten med «Over gaden under vandet» (2009), som ikke ble satt opp på kino her hjemme (til tross for at Jakob Oftebros pappa Nils Ole spilte en birolle). Hun har imidlertid regissert en masse TV-episoder, fra danske krimserier som «Forbrytelsen» og «Broen», til amerikanske serier som «Homeland», «The Americans» og «The Strain». Hennes brede regierfaring i USA har gitt «Rivalene» en internasjonal polish og visuell smidighet, men Sieling er en skarpere regissør enn manusforfatter. Søren Malling får alle muligheter til å showboate i en rolle som ser ut til å være en spydig parodi på egoklumpen Julian Schnabel (helt ned til silkepysjamasen og den uspiselige drittsekkoppførselen). I mellomtiden forblir sønnen Casper en enigma frem til slutten; en gåtefull yngling med pokerfjes, som er en del Terence Stamp i «Teorema», en del James Dean i «Rotløs ungdom og en del Banksy (selv om Ghost-stensilene minner mer om gatekunsten til den kvinnelige kollegaen Swoon). Oftebro snakker dansk som en innfødt og gjør en solid innsats her, særlig samspillet med Ane Dahl Torp. Synd ingen av personene i filmen er i nærheten av å vinne sympatien vår, så fremfor å bli dratt inn i disse familiekonfliktene holdes vi på utsiden. Dynamikken mellom far og sønn er interessant: en konstant dragkamp mellom forsoning og duellering. «Rivalene» antyder at historien bygger seg opp til noe stort, men fiser isteden ut i en uforløst pissekonkurranse som reduserer hele filmen til noe mindre enn den burde være.