2
DRAMA
«Kings Bay»
Norge, 2017
Regi: Stig Svendsen
At en film med handling fra Tromsø velger å slippes uten særlige fanfarer en uke etter Tromsø Internasjonale Filmfestival, er i utgangspunktet et varseltegn om at her kommer en film som ikke tåler det flomlyset som lansering på festival innebærer. Mistanken blir raskt bekreftet. Selv om noen av de innledende scenene har en røff sjarm, så går filmen snart over i en traurig, pratsom, overtydelig thrillerform som er så lite visuell at den like gjerne kunne ha vært radioteater. Noen av skuespillerne later til og med til å tro at de spiller i radioteater. Det gjelder altså ikke Kari Bremnes i hovedrollen, hun er absolutt et lyspunkt, men både Randolf Walderhaug og Erik Hivju høres ut som nyhetsopplesere fra tidligere tider.
Men altså, Kings Bay-ulykken fant sted på Svalbard i 1962. Den førte til Gerhardsen-regjeringens avgang, etter at 21 gruvearbeidere mistet livet. Hvorfor dette ble et politisk ansvar er en smule uklart, og dermed har man godt jordsmonn for konspirasjonsteorier, særlig siden hendelsen fant sted midt under den kalde krigen. Handlingen i «Kings Bay» finner sted i dagens Tromsø, med kun sparsomme tilbakeblikk til 1960-tallet. Kari Bremnes spiller hovedrollen som Nordlys-journalisten Harriet Hansen, introdusert som en journalist som slites mellom fortidens skriveknekt-arketype som ølhund, og dagens krav om klikk-vinnere i konkurranse med sultne nykommere. Så langt greit nok, selv om klikkjakt-problematikken høres litt 2010-aktig ut slik den legges i munnen på redaksjonssjef Kim Sørensen.
I det den rufsete men sympatiske journalisten begynner å få tilsendt gamle lydbånd fra anonym avsender, og disse inneholder opptak som tilsier at norske diplomater mottok trusler om at Sovjetunionen ville sprenge en gruve som protest mot norske interesser i Svalbards naturressurser, så er Harriet på sporet av en bombe som også klikkhungrige vaktsjefer seg potensialet i. Problemet er bare at den videre opprullingen består stort sett av kjedelige thrillerkonvensjoner som samtaler med grå mannfolk, møter i parkeringshus og leting i arkiver. Research-arbeid er jo egentlig ganske kjedelige greier, med mindre man som i «Spotlight» klarer å integrere det fullstendig i handlingsfremdriften. I «King Bay» derimot, er mange av disse scenene mest med for å forsikre at publikum fortsatt henger med.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Norsk film har en brukbar katalog av paranoia-thrillere, fra «Orions belte» til «Pioneer». «Kings Bay» er for gammeldags og klisjepreget til å nå opp sammenlignet med disse, men den er heller ikke helt håpløs. Teorien som til slutt tar form, viser seg å være på samme tid passe utrolig og passe plausibel. Det hjelper likevel lite, når spenningsscenene ser ut som en tyve år gammel detektime, og man haker av den ene obligatoriske sekvensen etter den andre.