Kjønn som ikke beveger

CANNES (Dagsavisen): For filmskapere, etablerte som ferske, er Cannes et være eller ikke være. Det er her drømmer og karrierer lanseres, men det er også her de knuses. Fullt så ille er det vel ikke for franskmennenes egen «enfant terrible» Gaspar Noé, men at han kun skulle etterlate seg et skuldertrekk var det få som hadde trodd. Særlig ikke med tanke på de formidable kaoskøene han skapte, først da filmen hadde midnattsvisning i filmpalasset i Cannes, senere på en pressevisning som taktisk ble plassert i festivalens minste sal. Slik skapes myter, slik Noé også har skapt tidligere gjennom den sterkt voldelige «Irreversible» og «Alene mot alt» nettopp under palmene på Croisetten, mens hans siste «Enter The Void» bar mer preg av ordinært drama.

Helt siden filmens barndom har regissører ivret for å presse grensene for hva som kan vises på vanlige kinolerretet, ikke minst av nakenhet og seksualitet, jamfør milepæler som «Siste tango i Paris» og en rekke svenske titler, der «Nyfiken Gul» lenge sto som noe av det dristigste som er sluppet på kino, tidsånden tatt i betraktning. Nylig har danske Lars von Trier gjort sin del av grenseflytterjobben gjennom den todelte filmen «Nymphomaniac», der scener spilt av pornoskuespillere ble manipulert inn på opptakene av skuespillere som Charlotte Gainsbourg og Stacey Martin.

Denne tekniske umaken har ikke Gaspar Noé gjort seg, og her ligger nok forklaringen på at dette er blitt Noés tammeste film til nå. En ting er å finne skuespillere som er villig til ha blottstille seg totalt på lerretet, noe annet er å finne noen som samtidig har evnen til å være troverdige i rolleframstillingen.

Vil så «Love» bli en del av filmhistoriens ytterpunkter? Den er ikke i nærheten av å ha de samme kvalitetene som den franske Gullpalme-vinneren «Blå er den varmeste fargen» fra 2013, som omhandler de samme temaene og består av en rekke lange sexscener. Sammenlignet med «Blå er den varmeste fargen» er ikke sexscenene i «Love» simulerte, men åpenbart virkelige. Den gjør selvsagt filmen saftig selv til Noé og være, en bokstavelig talt erigert film. Men tross gjennomgående eksplisitte scener, samleier og ejakuleringer – i 3D – er ikke Noés arbeid så nærgående som man kunne frykte.

«Love» er en kjærlighetshistorie om en filmskaper og hans kjæreste, og når filmskaperen snakker om at han ønsker å lage den første filmen som viser ekte kjærlighet og seksualitet på lerretet, er det selvsagt Noé selv som snakker. Når filmen mister potensen underveis, er det ikke på grunn av mangelen på mye og vakkert skildret sex, men skuespillere som mangler karisma. Karl Glusman og Aomi Muyock slepes gjennom en over en to timer lang og miserabel fortelling om den skjøre kjærligheten. Monotont, men fargerikt, vakkert og elegant utført rent teknisk. Når filmen faktisk kan passere kinosensuren, selv i Norge, er det fordi Noé tross mye kjønn ikke setter det i bevegelse. I hvert fall én norsk filmimportører er derfor med i budrundene på «Love» etter de første kaosvisningene i Cannes.