5
RAMA
«Killing Of A Scared Deer»
Regi: Yorgos Lanthimos
Eng/Ir/USA, 2017
«The Killing of a Sacred Deer» følger samme drømmelogikk som «Dogtooth» og «The Lobster», men er trolig den første av Lanthimos filmer som kan konsist summeres opp i en lettfattelig setning: en velstående familie blir rammet av en forbannelse og tvinges til å ta et umulig valg. Man kunne ha laget en helt konvensjonell thriller med dette utgangspunktet, og den norske distributøren prøver å selge «The Killing of a Sacred Deer» som et «grøsserdrama». Det er sannelig plenty av marerittfremkallende øyeblikk her, men dette er naturligvis noe langt mer uhåndgripelig. Lanthimos har tatt sitt utgangspunkt i den greske tragedien «Ifigenia i Tauris» av Evripides, som ender med (varsku for 2500 år gamle spoilers) at kong Agamemnon blir tvunget til å ofre datteren sin som straff for å ha drept en av gudinnen Artemis’ hellige hjorter. Det nærmeste filmen kommer kong Agamemnon er Stephen Murphy (Colin Farrell), en velstående hjertekirurg som ser ut til å leve i den amerikanske drømmens smørøye. Han bor i et kostbart herskapshus, og er gift med den vakre øyenlegen Anna (Nicole Kidman). Sammen har de datteren Kim (Raffey Cassidy) og sønnen Bob (Sunny Suljic). Noe utstudert apatisk henger allikevel over denne perfekte kjernefamilien, som om de alle har store tomrom der sjelen burde ha vært.
I det siste har Stephen dessuten innledet et foruroligende vennskapsforhold til tenåringen Martin (Barry Keoghan), som umiddelbart føles fryktelig feil. De spiser lunsj og spaserer ved vannet sammen. Stephen gir guttungen et kostbart armbåndsur som gave, og Martin klemmer ham alt for lenge. Kleint. Man kunne unnskyldes for å mistenke at noe pedofilt er på ferde, men isteden viser det seg at Martin er sønnen til en mann som for flere år siden døde på operasjonsbordet til Stephen. Han fraskriver seg alt ansvar for dødsfallet, men som de fleste er Stephen skyldig i mer enn han er villig til å innrømme. Etter å ha blitt invitert hjem til middag hos familien Murphy blir Martin stadig mer intens, og utstråler en syklig ustabilitet som gradvis blir mer skremmende. Han sirkler rundt Stephens lettpåvirkelige datter som et sultent rovdyr, ringer ham konstant som en klengete ekskjæreste og lusker rundt i garasjen på sykehuset der han jobber. Etter at Stephen avviser de seksuelle tilnærmelsene fra Martins desperate mor (Alicia Silverstone) starter prøvelsene for alvor. Martin avslører sine egentlige intensjoner: han er deres gud nå, og som straff for farens død har han rammet familien med en grusom forbannelse. «Det nærmeste jeg kunne komme på som er i nærheten av rettferdighet». Eneste måten Stephen kan få en slutt på lidelsene er ved å frivillig drepe et valgfritt familiemedlem. Herfra fanger «The Killing of a Sacred Deer» oss i et seigt mareritt han slett ikke akter å vekke noen fra, som jevnlig lysnes opp litt med absurd, surrealistisk, nattsvart humor.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I likhet med de tidligere filmene til Yorgos Lanthimos kommuniserer rollefigurene som monotone, døsige roboter – noe som fungerte betydelig bedre i «Dogtooth» og «The Lobster», siden de utspilte seg i lukkede parallellverdener som opererte i henhold til veldig særegne spilleregler. «The Killing of a Sacred Deer» foregår imidlertid i en verden som er nærmere vår egen, noe som får den flate dialogføringen til å føles litt mer påtatt og inkonsekvent. Etter hovedrollen i «The Lobster» er Colin Farrell fortsatt på hjemmebane i dette skrullete universet, og stadfester at han er betydelig mer bekvem i krevende indiefilmer enn homogene storproduksjoner. Den som virkelig bemerker seg her er allikevel irske Barry Keoghan, som nylig spilte en sentral birolle i «Dunkirk». En ung mann med et eiendommelig fjes, som har en ubehagelig evne til å virke like sårbar som skremmende. Han er helt fabelaktig uhyggelig her. Det jeg har lest av intervjuer med Yorgos Lanthimos antyder at han ikke akkurat er en analytisk filmskaper, men følger instinktivt sin egen drømmelogikk på omtrent samme måte om David Lynch. Jeg er ikke helt overbevist om at i «The Killing of a Sacred Deer» skjuler noen dypere meninger hinsides våre egne tolkninger, men det er en film som slingrer seg inn i underbevisstheten og legger noen slemme egg der. Som en klar advarsel om at dette blir en ubehagelig reise starter filmen med en evighetslang tagning som sakte panorerer ut fra et nærbilde av en hjerteoperasjon, og ender med et hjerteskjærende drap. Dette er definitivt ikke noe for alle, og «The Killing of a Sacred Deer» ble mottatt med en bra blanding av rasende buing og entusiastisk jubel etter premieren i Cannes (der filmen endte opp med å dele prisen for beste manus sammen med Lynne Ramsays kommende «You Were Never Really Here»). Jeg vil ikke påstå at «The Killing of a Sacred Deer» er helt på høyde med «Dogtooth» og «The Lobster», men plassert foran noe så særegent, forskrudd og inspirert føles det allikevel mest nærliggende å juble.