2
KOMEDIE
«CHIPS – Crazy Patrol»
Manus & regi: Dax Shepard
USA, 2017
Ukens andre TV-serie-filmatisering (etter «Power Rangers») følger formelen til blant andre «Starsky & Hutch» og «21 Jump Street». Her hjemme har neppe så mange et særlig nært og/eller kjært forhold til den familievennlige sytti- og åttitallsserien «CHIPs» (noe som muligens forklarer hvorfor filmen i Norge har fått den supersprelske undertittelen «Crazy Patrol»), der Eric Estrada og Larry Wilcox fartet rundt i California som hjelpsomme, kjernesunne motorsykkelkonstabler. Så vidt jeg kan erindre er serien temmelig kjedelig, så Dax Shepard har spritet opp stemningen med ablegøyer om rumpeslikking, oppkast, kronisk masturbasjon, ufrivillige ereksjoner og frykt for mannlig kroppskontakt. Resultatet er dessverre som forventet: en makelig buddy cop-komedie som ikke er sjenerende gøyal, langt fra så crazy som den burde være og definitivt ikke verdt tida.
Dax Shepard har både regissert, produsert, skrevet manus og spiller hovedrollen som Jon Baker. En middelaldrende eks-X Games-stjerne, som går igjennom treningen som motorsykkelpoliti for å imponere sin tøsete, selvopptatte, fraseparerte kone (spilt av Shepards egen kone Kristen Bell). Hans nye patruljepartner er Frank «Ponch» Poncherello (Michael Peña), en sexavhengig hissigpropp som egentlig er en undercover-agent for FBI – og på oppdrag i California for å spore opp en bande som robber pengetransporter, ledet av den korrupte politimannen Vic Brown (nok en utakknemlig birolle for den karismatiske karakterskuespilleren Vincent D’Onofrio). Ponch lar seg umiddelbart irritere av den enfoldige partneren Jon, som døyver alle idrettsskadene med pillemisbruk og knapt kan stå på beina i fuktige værforhold. Han viser seg allikevel å være en skarp etterforsker, og et skikkelig råskinn på motorsykkel. Fremfor å satse på oppfinnsom, lettere surrealistisk galskap i stil med «21» og «22 Jump Street» nøyer Dax Sherpard seg med å lage en lun kompiskomedie av den typen Kevin Hart har en lei tendens til å dukke opp i.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Shepard gir inntrykk av å være en sympatisk kar, og det er lett å respektere at fyren begynte å skape sine egne prosjekter etter at han straighet opp rusproblemene sine. Han har tidligere laget lavbudsjettfilmene «Brother’s Justice» (2010) og «Hit and Run» (2012) sammen med venner og familie – så for hans del representerer «CHIPS» en stor karrieremulighet. Derfor synd at han saboterer seg selv med håpløst late morsomheter, platte pinligheter og en middelmådig historie som knapt er nok til å fylle en førti minutter lang TV-episode fra syttitallet. Til gjengjeld har Shepard klart å forhandle seg fram til en streng R-aldersgrense i hjemlandet, med alt det medfører av snuskete voksenord og nakenscener, samt sporadiske voldsomheter med avkuttede hoder og avskutte fingre. De er dog ikke mer vågale enn at filmen fortsatt har fått tolvårsgrense her i Norge. Med tanke på hvor oppriktig morsom Michael Peña har vært i blant annet «Observe and Report», «Ant-Man» og «Eastbound & Down» er det nesten oppsiktsvekkende hvor dårlig talentene hans utnyttes i «CHIPS», og de få lyse øyeblikkene han har i filmen ser ut til å være improvisert fram på sparket. For all del, Shepard iscenesetter noen kompetente actionscener, stunts og motorsykkeljakter – men det er vanskelig å påstå at dette har noe på kino å gjøre.