Film

Kampen for tilværelsen II

Regissør Luc Jacquet tar oss med tilbake til pingvinenes rike.

Dagsavisen anmelder

4

DOKUMENTAR

«Pingvinenes marsj 2»

Regi: Luc Jacquet

Frankrike, 2017

Tolv år etter Oscar-vinneren «Pingvinenes marsj» er den franske dokumentarfilmskaperen Luc Jaquet tilbake med en frittstående fortsettelse der pingvinene marsjerer videre. Det har ikke skjedd noen store forandringer i det beinharde livet til de pussige krabatene siden sist, men kamerateknologien har tatt betydelig sprang. Mens originalen var fanget opp på kornete super16-film som forhindret undervannfotografi, er «Pingvinenes marsj 2» spilt inn med hjelp av 4K-digitalkameraer, droner og ubåter. Denne oppfølgeren er dermed mer visuelt ambisiøs (produsert i samarbeid med Disney-studioet), men det er ikke til å unngå at man sitter igjen med følelsen av å ha sett dette før. Man sitter også igjen med følelsen av at Luc Jacquet har vendt tilbake til dette temaet mer for å gjenoppleve fordums bragder enn fordi han har noe nytt å fortelle. Ikke så rart: «Pingvinenes marsj» ble et fenomen som endte opp som en av de mest innbringende dokumentarene i filmhistorien. Natur- og dyrelivsfilmene Jacquet laget senere har ikke har vært i nærheten av å oppnå den samme suksessen; «Reven og barnet» (2007) fikk her hjemme mest oppmerksomhet for fortellerstemmen av Märtha Louise, «Once Upon a Forest» (2013) ble bare vist på festivaler, mens «Antarctica: Ice and Sea» (2013) fikk fint liten oppmerksomhet.

Planen var likevel opprinnelig å vende tilbake til Dumont d’Urville-basen på Antarktis for å filme en koloni med sju tusen pingviner til en multimedia-installasjon i Lyon, men etter to måneder endte Jacquets filmteam opp med nok materiale til å fylle en ny kinofilm. Mens forgjengeren dreide seg om familiebånd og evig kjærlighet, tar «Pingvinenes marsj 2: Marsj Harder» for seg skilsmisse og generasjonsskifte sett gjennom øynene til en førti år gammel keiserpingvin. Det er i seg selv fascinerende at skapninger som lever under så ekstreme forhold kan bli over 45 år gamle. Filmen fanger opp noen virkelig vakre øyeblikk, og den største ressursen er undervannsfotograferingen. Disse klossete krabatene stabber, sklir og snubler seg gjennom enorme avstander på glatt vinterføre, men under havflaten forvandler de seg til grasiøse skapninger – noe som forsterker følelsen av at de er fugler som bare kan fly under vann. Jeg hadde gjerne sett en hel film som fokuserte på pingvinenes akvatiske eventyr, mens de dykker ned på seks hundre meters dyp og holder pusten i over tjue minutter for å fange mat til ungene sine. Isteden må vi nøye oss med noen minutter med undervannsfilming, før vi er tilbake på land. Her hjemme er «Pingvinenes marsj 2» stemmelagt av Dennis Storhøi, som også supplerte fortellerstemmen i første film. Han har kanskje ikke helt den ikoniske autoriteten til Morgan Freeman (som hadde jobben i den amerikanske versjonen), men geleider oss trygt gjennom dette arktiske eventyret.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Man kan muligens kritisere filmen for å skygge unna ubehagelige scener til fordel for en veldig disneyfisert skildring av pingvinenes konstante kamp for tilværelsen, men det gjør i alle fall dette til en barnevennlig kinotur. Den første «Pingvinenes marsj» ble en overraskende stor hit blant konservative amerikanere, som valgte å tolke filmen som en bekreftelse på tradisjonelle familieverdier og de religiøse teoriene om «intelligent design». Jeg har vanskelig for å tro at de samme publikummerne vil sette like stor pris på å høre at pingvinenes levegrunnlag trues av global oppvarming. Femti år fram kan filmer som dette være det eneste som gjenstår av dem.

«Pingvinenes marsj 2» har ikke en like klar dramaturgi som forgjengeren, og ser ut til jukse litt med tidsperspektivet for å skape en slags historie; om den førti år gamle keiserpingvinen, som får barn med en ny make – og må holde sønnen i live frem til han er moden nok til å klare seg selv. Keiserpingvinene eksisterer i en konstant krisemodus, og må bekjempe vanvittige odds for å bringe arten videre. Storhøis betryggende barnetime-fortellerstemme er til tider overstadig svulstig, og tillegger stadig pingvinene et menneskelig følelsesregister jeg ikke er overbevist om eksisterer noe annet sted enn i manuset hans. Alt er imidlertid i tråd med den franske originalen, som er stemmelagt av Lambert Wilson. Personlig hadde jeg foretrukket mer matnyttig informasjon om mye mindre sentimentalpoetisk føleri, men vi som er ute etter mer nøkterne fakta har alltids Sir David Attenborough, BBC og «Den blå planeten».