2
DRAMA
«Hjemme i Hampstead»
Regi: Joel Hopkins
Eng. 2017
Det føles skuffende at «Hjemme i Hampstead» er så utilgivelig middelmådig, for filmen er basert på virkelighetens Harry «The Hermit» Hallowes, en irsk eksentriker som ble hjemløs i 1986 og skapte sin egen oase ved det forlatte herskapshuset Athlone Hose i Hampstead Heath. Tilfeldigvis rett i et av Londons dyreste boligområder, der folk som Sting, George Michael og sultanen av Brunei bodde.
I 2007 prøvde eiendomsutviklere å få Harry Hallowes kastet ut, men den velpubliserte rettssaken endte med at han ble tildelt et stykke land som da var verdt over tjue millioner kroner. Hallowes ble boende i skuret sitt frem til i fjor, da han døde 88 år gammel.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Man kunne ha laget en gripende film ut av denne historien, men fremfor å fortelle den, foretrekker «Hjemme i Hampstead» å lage klisjéfilm for kamferdrops-målgruppen. Filmen fokuserer på en oppdiktet romanse med den totalt fiktive enken Emily Waters (Diane Keaton), som fortsatt er bitter over at ektemannen etterlot henne en bankboks full av pikante bilder av hans elskerinne. Emily blir kjent med eremitten Donald Horner (Brendan Gleeson), som er en følsom sjel i ferd med å bli kastet ut av et eiendomsfirma som planlegger å bygge et moderne boligkompleks i området.
Jeg antar at det er et fremskritt å se en kvinnelig hovedperson i pensjonsalderen, som tar initiativ til sex og innleder et kjærlighetsforhold til en ti år yngre mann. Men nei, filmen forblir frustrerende uengasjerende hele veien. Alt utspiller seg i et idealisert eventyrverden-London som ville ha vært i meste laget i en turistreklame, der alle snev av multikultur er skrubbet bort og alt er skildret med duse farger i softfokus.
Snakk om å undervurdere publikum!