Annonse
Organist Helge Risa var den som fant fram til gassmasken og et par andre av de visuelle elementene som var med på å gi Kaizers Orchestra særpreg.FOTO: TOUR DE FORCE

Kaizers sjenerte medløper

Var Kaizers Orchestra et kalkulert rockesirkus, eller var det et unikt, musikalsk univers med en genial blanding av uvanlige sjangerelementer?

Annonse
Filmer

 

4

DOKUMENTAR

«Den tilfeldige rockestjernen»

Regi: Igor Devold

Norge – 2015

Sett gjennom øynene til den musikeren som havnet i manesjen ved å bli kastet uti, kommer man en god del nærmere et svar.

Fra 2011 til 2013 gjennomførte Kaizers Orchestra den mest ambisiøse avrundingen av et rockeprosjekt noen gang i Norge, gjennom «Violeta»-trilogien og en årlig, stadig voksende turné for hver plateutgivelse. Hvor kalkulert var det egentlig, kan man spørre idet toårsdagen for avslutningskonserten nærmer seg. Faktisk er det slik at nettopp valget av organist Helge Risa som synsvinkel for filmen som dokumenterer bandet, viser at det ikke nødvendigvis var så kalkulert. Som gitarist Geir Zahl sier tidlig i filmen: «Da de to siste bandmedlemmene skulle besettes, fikk vi bare med oss noen kristne nørder som egentlig var sistevalg». Med henvisning til organist Helge Risa, men delvis også trommis Rune Solheim. Uansett ble Helge Risa raskt et uvurderlig element i det som skulle bli Kaizers-universet. Det var han som fant fram til gassmasken og et par andre av de visuelle elementene som var med på å gi Kaizers særpreg.

Dokumentaren «Den tilfeldige rockestjernen» består i all hovedsak av opptak fra de tre siste Kaizers-årene, pluss visualiseringer av Kaizers’ karakterunivers. Filmen avviser alle krav til kronologi, slik at frisyrer kommer og går og kommer tilbake. Det gjør ikke så mye, for atmosfæren i bandet virker likevel rimelig konsistent.

Som Kaizers-organist står Helge Risa bak den mest demoniske karakteren i Kaizers-universet, nemlig «Omen»-figuren. Privat er han en kristen familiemann som giftet seg med sin første kjæreste, en rolig mann inntil det sjenerte. Kristentroen hans er attpåtil ganske fundamental og bokstavtro. Disse motsetningene har fascinert dokumentaristen Igor Devold, i tillegg til det faktum at Risa aldri så på bandet som en levevei, det bare ble sånn. Selv om dette er fascinerende, så er det også litt knapt for en helaftens film, men heldigvis tar «Den tilfeldige rockestjernen» også tak i andre sider ved bandlivet. Slik som den i norsk sammenheng usedvanlig dedikerte Kaizers-fansen, eksemplifisert ved fire av arten, den ene med selvmalte veggmalerier med Kaizers-motiv i kjelleren. Til slutt tar filmen også tak i hvorvidt en gjenforening kan ligge i kortene, og det mest konkrete svaret på det er nok «i så fall blir det lenge til».

Filmskaper Igor Devold har laget filmen i Kaizers-ånd, gjennom at «Den tilfeldige rockestjernen» også inneholder en konseptualisering av Kaizers-universet. Det skjer ved at «Helge Omen» kommer bort fra bandet på vei til konserten i Operaen, og må passere et barokt utvalg av ulike kasus man godt kan tenke seg at stammer fra Dieter Maiers institusjon. Slike grep er absolutt med på å gi atmosfære til en annerledes rockedokumentar, men det er ikke nok til å sprenge sjangeren. Som helhet holder filmen seg relativt trygt innenfor musikkdokumentarens konvensjoner.

Annonse