Je suis Chappie!

5

SCIENCE FICTION

«Chappie»

Regi: Neill Blomkamp

USA/Mex. 2015

Jeg vil ikke påstå at Blomkamp er den mest originale, unge regissøren der ute, men han har skapt seg sin egen sjanger med bare tre filmer. Science fiction med en sørafrikansk twist, som er fulle av store ideer, politiske metaforer og sosial satire. Etter «District 9» og «Elysium» står han klar med robotdramaet «Chappie» (eller «CHAPPiE», hvis du er opptatt av store bokstaver), en videreføring av hans ti år gamle kortfilm «Tetra Vaal». Dette føles som en blanding av tidligere nevnte «RoboCop», «Short Circuit» og en to timer lang musikkvideokunstprosjekt av de sørafrikanske berserkene i Die Antwoord. Medlemmene i dette rave-prank-bandet spiller en overraskende sentral rolle i filmen, så til de grader at Yolandi Visser og Ninja kan sies å ha hovedrollene her (tredjemannen DJ Hi-Tek blir symbolsk drept i begynnelsen av filmen, og byttet ut med den mer rutinerte «The Walking Dead»-kjenningen Jose Pablo Contillo). Blomkamps bestevenn Sharlto Copley portretterer den sjelfulle roboten Chappie, med hjelp av «motion capture» og sømløse dataeffekter. Men la oss spole litt tilbake. CNN-ankeret Anderson Cooper kan fortelle oss at kriminaliteten i Sør-Afrika har økt så voldsomt at myndighetene i 2016 begynner å ta i bruk en robotisk politistyrke.

Disse kamprobotene produseres av et privat våpenkonsern, under ledelse av isdronningen Michelle Bradley (Sigourney Weaver). Programvaren til RoboCop-klonene er designet av den milde dataprogrammereren Deon Wilson (Dev Patel), som i fritiden pusler med å utvikle en kunstig intelligens. Mens Deon er i ferd med å plugge det nye AI-programmet sitt i en ødelagt politirobot blir både han og roboten bortført av småforbryterne Ninja (alias Watkin Tudor Jones), Yolandi (alias Anri du Tot) og Yankie (Jose Pablo Contillo), som skylder to millioner rand til den ustabile gangsterkongen Hippo (Brandon Auret). Deres plan er å få tak i en fjernkontroll som kan skru av alle politirobotene i Johannesburg mens de utfører et kupp mot en pengetransport. Isteden finner de en politirobot med en kunstig bevissthet, høyt utviklede sjelsevner og personligheten til et lite barn. Yolandi døper roboten til Chappie, og blir en trygg morsfigur for ham. Mens Ninja, han blir den slemme stefaren. En dårlig innflytelse som lærer Chappie å te seg som en ekte «zef style»-gangster og akkurat hvor grusom verden kan være. Etter hvert som Chappie oppdager menneskenes mørkeste impulser, desto større potensial har han til å bli livsfarlig. Scenene der den følsomme roboten blir mishandlet, lemlestet og kvestet er virkelig hjerteskjærende, det samme er hans eksistensielle krise etter å ha oppdaget sin egen dødelighet. Sharlto Copleys nyanserte prestasjon er en god del av grunnen til at «Chappie» fungerer såpass bra, og beholder et følelsesmessig fokus oppi alle actionscenene.

I en annen ende av filmen pønsker den bøllete våpendesigneren Vincent Moore (Hugh Jackman) på enda slemmere ting, i håp om å få solgt sin egen kamprobot til politietaten. Det er neppe tilfeldig at designet på dette mekaniske beistet minner mistenkelig om en oppdatert utgave av ED-209-roboten fra «RoboCop». Yolandi Visser og Ninja kommer overraskende godt ut av filmen, selv om de bare spiller videre på de offentlige figurene de portretterer i Die Antwoord. Pop-provokatøren Ninja oppførte seg angivelig så bedritent på filmsettet at han ble bitre uvenner med regissør Blomkamp, men det er ikke noe som merkes i den ferdige filmen. Yolandi og Ninja ser ut til å ha fått helt frie tøyler til å forme alle aspekter av rollefigurene sine, og miljøet rundt dem. Så til de grader at «Chappie» like gjerne kunne ha fått undertittelen «The Die Antwoord Film». Helt greit for oss som har sansen for disse medieklovnene. Neill Blomkamp kom åpenbart mye bedre overens med Sigourney Weaver, siden de nå planlegger å gjenopplive Ripley sammen i en ny «Alien»-film. Blomkamp har nok en gang et godt grep om teknologien han skildrer, og robotene i «Chappie» er ikke så veldig langt unna de eksperimentelle prototypene bl.a. Boston Dynamics ha puslet med. Dette er imidlertid en langt mindre politisk film enn «District 9» og «Elysium», som er mindre opptatt av klasseforskjeller og mer interessert i store, eksistensielle spørsmål – samt heftige actionscener med kamproboter.