Jaha, ja?

Månedens film på cinematekene er neppe noe for dem som foretrekker filmer der ting skjer.

2

DRAMA

«Jauja»

Regi: Lisandro Alonso

Argentina/Danmark/Frankrike/Mexico/USA/Tyskland/Brasil/Nederland – 2014.

«Jauja» er en seig, selvhøytidelig styrkeprøve som stort sett består av statiske tablåer spilt inn utendørs i Patagonias ville landskap. Jeg antar at vi kan kalle dette en slags western. Kanskje en eksistensiell, minimalistisk utgave av John Ford-klassikeren «The Searchers», dopet ned på en dobbel dose Ketamin. Den argentinske arthouse-regissøren Lisandro Alonso har sine dedikerte fans, som har satt stor pris på hans «ensomme menn»-trilogi «La Libertad» (2001), «Los Muertos» (2004) og «Liverpool» (2008). De vil muligens også la seg fascinere av «Jauja», som fortsetter i samme snegletempo. For første gang har Alonso fått med seg en etablert skuespiller. Viggo Mortensen spiller ikke bare hovedrollen, men han har dessuten produsert filmen, komponert musikken vi hører og oversatt undertekstene til flere språk. «Jauja» har sikkert vært et kreativt tilfredsstillende prosjekt for den danske kunstnersjelen, som har fått sjansen til å ta i bruk talenter han sjelden får utfolde i mer kommersielle filmer. For publikum vil jeg imidlertid ikke påstå at dette er en særlig tilfredsstillende opplevelse i det hele tatt. Utgangspunktet for regissøren var angivelig nyheten om at en av hans nære venner var blitt myrdet, noe som ledet til spørsmålet «hvordan klarer folk å bevege seg videre etter at de mister sine nærmeste?». Et spørsmål uten svar, som ledet til en film uten mening.

Vi befinner oss i Patagonia på slutten av 1800-tallet, der den danske kapteinen Gunnar Dinesen (Viggo Mortensen) prøver å sivilisere en vill verden sammen med en gruppe argentinske soldater som slakter lokalbefolkningen. Ingeniøren Dinesen skal dra tilbake til Danmark om to uker, sammen med sin femtenårige datter Ingeborg (Viilbjørk Malling Agger) – det eneste hunkjønnet i mils omkrets, omgitt av seksuelt frustrerte menn. Den sleske løytnanten Pittaluga (Adrian Fondari) er så ivrig etter å ta med Ingeborg på krigsministerens ball at han tilbyr faren hennes en hest i bytte, men Dinesen er ikke med på notene. Muligens fordi han noen minutter tidligere så løytnanten onanere entusiastisk i en liten kulp. Dinesen gir datteren streng beskjed om å holde seg langt unna Pittaluga, siden han er et «møkkasvin» som er altfor glad i unge piker. Ingeborg har imidlertid allerede falt for en ung mening ved navn Corto, og en natt rømmer hun ut i ørkenen sammen med ham. Dinesen stormer fortvilet ut for å finne henne på egen hånd, uten å ane hva som venter ham i ørkenen. Sørgelig dårlig utrustet, og drevet av imperialistisk uvitenhet. I begynnelsen av filmen forteller Ingeborg at hun ønsker seg en hund «som vil følge etter meg overalt», og det er akkurat hva faren blir. En vill hund fortapt i et fremmed land, som gradvis mister vettet. Ut fra dette sammendraget kan man ledes til å tro at «Jajua» har en sammenhengende historie å fortelle, men ingen fare. Alle hendelser er skildret via dialog, og så fort Viggo Mortensen drar ut i ørkenen forsvinner alle tilløp til dramaturgi.

Manuset var angivelig på tjue sider, og det merkes. Det snakkes mye om en mytisk offiser ved navn Zuluaga, som angivelig er blitt gal, og nå leder en bande banditter ikledd kvinneklær – men det sidesporet viser seg å være et blindspor som ikke leder noe sted. Isteden får vi evighetslange scener der Viggo vaser fortvilet rundt i Guds frie natur og bæljer «Iiingeborg!». En styrkeprøve både for ham og oss. Det er sporadiske scener her som mest av alt minner om en parodi på oppstyltede kunstfilmer, som for noen flyktige øyeblikk gir «Jauja» litt utilsiktet underholdningsverdi. Vel, filmen har i det minste en totalt uventet slutt. Her får vi muligens en forklaring på hvorfor denne ørkenvandringen følger sin egen drømmelogikk, og det er ikke nødvendigvis sikkert at historien fortelles fra synsvinkelen til Viggo Mortensens rollefigur. Han gjør en helhjertet innsats for å gi filmen litt dybde, men ellers føles den forunderlig tom – og Lisandro Alonso har ikke så mye annet enn sine egne pretensjoner til å fylle tomrommet med. Ved siden av Mortensen er den største ressursen i «Jauja» det vakre filmfotoet av Aki Kaurismäkis faste kameramann Timo Salminen – som har skutt alt utendørs i klaustrofobisk 4:3-format, med avrundede hjørner i stil med fordums fotografier. Så dette er i det minste en visuelt innbydende film, selv om den har produksjonsverdier på linje med en skoleteateroppsetning. Jeg begriper for å være ærlig ikke bæret av hva som skjer her, men er i det minste ikke alene. Ifølge flere intervjuer er heller ikke regissøren sikker på hva filmen egentlig dreier seg om, så det er jo betryggende. Liker du å fritolke filmer ut ifra dine egne intellektuelle fantasier vil «Jauja» kanskje stimulere, men resten av oss vil kjenne hvert bidige, langtekkelige sekund sakte krype forbi.