Iskaldt beregnende underholdning

4

DRAMA

«Den 12. mann»

Regi: Harald Zwart

Norge, 2017

Den som ikke kommer forhutlet ut av kinosalen etter å ha sett Jan Baalsruds flukt på kinolerretet, er født med varmeflasker på beina. Harald Zwarts nye dramatisering av norsk krigshistories mest myteomspunne fluktbragder, er blitt en effektiv thriller om overlevelsesvilje, personlig mot og tilfeldigheter. Regissøren skjuler ikke sin bakgrunn, og da tenker vi ikke på Fredrikstad i denne sammenhengen, men Hollywood, på hvordan han med bred pensel kombinerer det menneskenære med det storslåtte og det actionfylte med en plaget helt i sentrum. Dette er ikke en film hvor du skal henge deg opp i historiske nøyaktigheter, men dens fremste trekk er at Zwart ikke på noe tidspunkt glemmer de som er historiens virkelige helter: lokalbefolkningen i Nord-Troms som etter og hvert bokstavelig talt bar fenrik Jan Baalsrud (her spilt av Thomas Gullestad) på den to måneder lange flukten over til Sverige.

Som den eneste av 12 sabotører unnslapp Baalsrud tyske soldater da fiskeskøyta «Brattholm» ble sprengt ved innløpet til Malangen utenfor Senja den 29. mars 1943. Det ble ikke bare en kamp mot tyskerne, men mot kulda, isvannet, snøføyka, smertene og avmagringen, slik flere generasjoner nordmenn har fått det fortalt gjennom Arne Skouens filmklassiker «Ni liv» fra 1957, som også ble Oscarnominert og kåret til norgeshistoriens beste film. Det er ikke til å unngå at man har «Ni liv» på netthinnen i møte med Zwarts film, og helt ned til enkeltscener er mye gjenkjennelig. Men at tittelen nå er blitt «Den 12. mann» er i tråd med intensjonene om å fri seg fra forbildene.

Les også: Zwart klar med kameraene på Vippetangen i Oslo

Manusforfatterne med Petter Skavlan («Kon-Tiki») i spissen har skrevet en film som på ett vis følger virkelighetens spor tettere enn de Skouen fulgte. Skouen lente seg tungt på David Howards bok «Ni liv», som igjen baserte rammefortellingen på Baalsrud egen rapport. Ikke alt der medførte riktighet, og da særlig rundt de som faktisk hjalp ham. Zwarts film er sydd over boka «Jan Baalsrud. Og de som reddet ham» (Gyldendal, 1991), som setter lys på dem som hjalp han underveis. Utover det skal vi nok ta på alvor det som sies på tekstplakaten i filmens prolog, at det mest dramatiske var det som faktisk skjedde. Med den setningen gir Zwart seg selv friheten til å dramatisere ytterligere.

Både rundt trefningene med de tyske soldatene, den tyske sturmbannführer Kurt Stages (Jonathan Rhys Meyers) personlige motivasjon for å jage Baalsrud, og ikke minst filmens medmenneskelige aspekter, i melodramaet rundt de som hjalp han fram etter hvert som flukten ble symbolet på norsk kampvilje. Her står særlig søsknene Marius og Gudrun Grønvoll fram, fint spilt av Mads Sjøgård Pettersen og Marie Blokhus, som sammen med skuespillere som Vegar Hoel, Kim Jøran Olsen og lille Tiril Holthe Harnang får isen i de nære, riktignok sjablongaktige relasjonshistoriene til å smelte. Zwart har i større grad enn i «Max Manus» eller «Kongens nei» laget en action- og følelsesdrevet storfilm basert på norsk krigshistorie. Han lander fjellstøtt på kanten av stupet om vi lar være å påpeke sannhetsaspekter ved selve flukten, som for eksempel den aller siste biten ...

Baalsrud var den ene av i alt 12 mann som under «Operasjon Martin» skulle drive sabotasje mot tyske skip og installasjoner, men de satt på ufullstendig informasjon og ble angitt før de kom til Tromsø. Ved landkjenning i Toftefjord gikk det galt, og i kuleregnet mens de overlevende kameratene blir tatt til fange flykter han. Han mangler en støvel og har fått skutt bort en tå. Han må svømme i isvann over sundet, men møter allerede her de første hjelperne som gir han båtskyss. Thomas «Fingern» Gullestad er skuespillerdebutanten som gir fysisk styrke og etter hvert sterk forkommenhet til Baalsrud-skikkelsen. Han gir en troverdig og fengslende framstilling av en mann som er jaget, ikke bare av tyskerne men også sin egen fortvilelse over å ikke vite hva som venter og hva hans flukt har forårsaket. I tråd med de tyske forordningene er det dødsstraff for å hjelpe han og skjule han.

[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]

Harald Zwart gir fotograf Geir Hartly Andreassen praktfullt episk spillerom i det ville fjord- og fjellandskapet, og han sparer heller ikke på det visuelle ubehaget i de nære detaljene. Her skjæres det i de koldbrannbefengte lemmene som etter hvert gjør Baalsrud helt og holdent avhengig av andre, og forfrysningene og hud- og negleavfall får kulda til å krype inn i kroppen enten man vil eller ikke. I Zwarts balansering av dramatikken spiller den tyske okkupasjonsmakten en stor rolle, og ikke bare den innbyrdes tautrekkingen mellom de tyske offiserene Walter Wenders (Martin Kiefer) og Stage. Sistnevnte gestaltes med framskutt nazistisk ondskap av Meyers («The Tudors», «Match Point») som videre bærer filmens framstilling av okkupasjonsmakten. En grufull torturscene og de 11 øvrige sabotørenes endelikt er dessverre ikke et utslag av Zwarts dramatisering.

Regissøren er tidvis tung på labben, og Christophe Beck draperer det hele i en malende musikk som ikke letter trykket. Utover at enkelte dialogsekvenser føles så moderne at man lurer på når aktørene skal fiske opp mobiltelefonen, er det svakhetstegn som skjemmer mest overfladisk, selv om det selvsagt vil være enkelt å avskrive hans bruk av velkjente virkemidler som klisjeer. Zwart er effektiv, og uten sammenligning for øvrig er dette hans mest gjennomarbeidede film siden «One Night At McCool’s». her skrur han volumet til 10, for ikke si tolv for å utilslørt fange sitt publikum. Fordi det fungerer etter underholdningsintensjonene slipper han unna med historiske friheter og rå Hollywood-frisering av det enda mørkere bakteppet som innhyllet Nord-Norge i 1943, på sjangerens gitte premisser.

Dagsavisen anmelder «Star Wars: The Last Jedi»: Terningkast 5