Ingenmannsland

4

DRAMA

«Middelhavet»

Manus og regi: Jonas Carpignano

Italia/Frankrike/USA/Tyskland/Qatar, 2015

Flyktningproblematikk. Det evig aktuelle temaet som alltid er en hit i diskusjonsfelt, og alltid bringer frem det beste i menneskeheten. «Middelhavet» tar oss tilbake ganske nøyaktig seks år i tid, men det kunne like gjerne ha utspilt seg i dag. I januar 2010 var den italienske småbyen Rosarno åstedet for voldsomme opptøyer etter at to afrikanske fremmedarbeidere ble skutt ned. Mer enn tusen immigranter ble sendt ut av byen i busser, mens boligene deres ble jevnet med jorden av bulldosere. Hendelsen fikk mye internasjonal oppmerksomhet, før den druknet i det turbulente nyhetsbildet.

Opptøyene var uansett bare et symptom på et større problem rundt den avskyelige behandlingen av fremmedarbeidere i Italia, som blir benyttet som slavekraft av den lokale mafiaen. Etter opptøyene i Rosarno dro regissør/manusforfatter Jonas Carpignano til området for å sette seg bedre inn i livssituasjonen til flyktningene. Han endte opp med å bo sammen med dem i flere måneder, i provisoriske leire preget av helt umenneskelige forhold. Han ble etter hvert kjent med skuespilleren Koudous Seihon, og sammen lagde de den prisbelønte kortfilmen «A Chjana» (2012) basert på Seihons opplevelser som flyktning i Italia. «Middelhavet» er en forlenget utgave av denne kortfilmen, med den samme hovedpersonen: Ayiva (Koudous Seihon).

Han er en hardtarbeidende familiefar fra Burkina Faso, som gjør et levebrød av å selge sko og småting til flyktninger som prøver å ta den farefulle ferden til et bedre liv i Italia. Nå er Ayiva i ferd med å begi seg ut på den samme reisen selv, sammen med kompisen Abas (Alassane Sy). I Libya blir flyktningene angrepet av banditter og robbet for alle verdisaker. Ayiva og Abas er blant de heldige, som overlever bakholdsangrepet – og kan begi seg videre i en liten motorbåt over Middelhavet. Og selv etter at båten kantrer i en voldsom storm kommer de seg til slutt trygt inn i Italia, og videre til Rosarno. En liten arbeiderklasse-småby i Calabria, i tuppen av Italias støvel.

Problemene deres har så vidt begynt. Ayiva ønskes velkommen av sin onkel Ousman, men han har ikke plass til flere folk. Så isteden må Ayiva og Abas flytte inn i et provisorisk telt, i en leir som nærmest er postapokalyptisk i sin primitive kummerlighet. Abas mister raskt livsgnisten, stadig mer bitter for hvordan han blir behandlet som søppel av en lokalbefolkning som slett ikke vil ha ham der. Ayiva gjør på sin side sitt ytterste for å følge de kapitalistiske spillereglene. Han får seg sesongjobb som appelsinplukker. Står på, stiller opp til enhver tid, smiler og håper på å jobbe seg opp til en fast stilling som kan sikre en oppholdstillatelse. Men hele spillet er rigget mot folk som ham; og alt Ayiva kan gjøre er å stå på utsiden, omgitt av et bedre liv som er utenfor rekkevidde. Trakassert av politiet, truet av lokalbefolkningen og med press om å komme opp med penger til datteren og kona som venter hjemme i Burkina Faso.

Hele situasjonen er en trykkoker som kan eksplodere når som helst. Temaet i «Middelhavet» er nærmest tidløst, men føles naturligvis ekstra aktuelt i en tid der vi alle må forholde oss til den syriske flyktningkrisen. Filmen gir oss et totalt autentisk, nøkternt innblikk i hverdagen som venter innvandrere, uten dramatiske overdrivelser eller sentimentalisme. Ayiva er en anstendig, velmenende mann, men går ikke av veien for å stjele kofferter på flytoget for å få tak i varme klær – og Abas' økende frustrasjoner får ham til å ty til vold. Teknologi spiller dessuten en sentral rolle. Innvandrerne fasadebygger med skrytebilder på Facebook, kommuniserer via Skype og det første Ayiva bytter til seg i Italia er en mobiltelefon.

Fremfor å snakke politikk, plasserer Jonas Carpignano oss rett inn i situasjonene ved siden av Ayiva. Kameraet holder seg tett opp i ansiktet til hovedpersonen, og følger ham med rastløs energi. Det er en intensitet her som sørger for at «Middelhavet» aldri føles som en akademisk arthouse-film; og en personlig vinkling som holder fokuset snevert. Carpignano skygger unna den større sammenhengen, og nevner ikke mafiaens grep om innvandrerne med et eneste ord. Alt ender i et kryptisk antiklimaks, noe som egentlig er helt i tråd med teamet. Dette er ikke akkurat noe som vil løse seg på halvannen time, og det er slett ingen lettvint, lykkelig slutt i sikte.