3
ACTION
«The Mummy»
Regi: Alex Kurtzman
USA, 2017
Marvel-studioets superhelt-filmer tilhører vår tids mest dominerende popkulturelle fenomener - og er en kilde til mye vellaget eliteunderholdning. Likevel er det ingen tvil om at de store studioene ikke lengre er interessert i å bare produserte blockbusters som kan utvides til lukrative serier; nå skal de alle skape «universer». Vidtspennende filmfranchises som kan tjene inn store summer over tiår; merkevarebygging forkledd som underholdning for massene. Universal-studioet har i lang tid prøvd å gjenopplive/resirkulere deres klassiske monsterfilmer fra 1930- og 1940-tallet for et moderne publikum; sist med «Dracula Untold» tilbake i 2014. Den skulle bli starten på en hel serie med monsterfilmer, men siden «Dracula Untold» floppet totalt, starter Universal-studioet på nytt med «The Mummy». En introduksjon til deres såkalte «Dark Universe», som skal tilby et filmatisk univers full av klassiske monstre, action, eventyr og litt skrekk med familievennlig aldersgrense. Selv med Tom Cruise ombord er det litt vanskelig å se potensialet. For ordens skyld; dette har ingen forbindelse med den forrige «Mummy»-serien, som endte for snart ti år siden sammen med karrieren til stakkars Brendan Fraser. Årets utgave av «The Mummy» har hatt en trøblete start: de to første regissørene (Len Wiseman og Andres Muschietti) forlot prosjektet på grunn av «kreative uenigheter», og premieren ble utsatt et halvår. Varseltrekant.
Som stor fan både av Universals klassiske monsterfilmer og vellagede sommer-blockbusters gikk undertegnede inn i «The Mummy» med et vidåpent sinn og et helhjertet ønske om å bli imponert. Bare for å gå ut igjen småskuffet. Starten er lovende, og den første halvtimen bærer falske løfter om at dette kan bli en ny «Raiders of the Lost Ark» med Tom Cruise som en moderne Indiana Jones. Han er den moralsk fleksible eventyreren Nick Morton, som misbruker sin stilling i det amerikanske militæret for å stjele kunstskatter i Irak sammen med kompisen Chris Vail (Jake Johnson). Under jakten på et mytisk gravkammer (beskrevet av lokalbefolkningen som veldig «haram»), havner karene i et bakholdsangrep fra Taliban, og en voldsom eksplosjon avdekker et egyptisk gravkammer. Merkelig, siden de befinner seg i Mesopotamia. Den britiske arkeologen Jenny Halsey (Annabelle Wallis) tar kjapt kontrollen, og er en smule irritert over at Nick stakk av med skattekartet hennes etter en one-night-stand. Under bakken oppdager de at dette ikke egentlig er et gravkammer, men et slags fengsel konstruert for å holde den demoniske dronningen Ahmanet (Sofia Boutella) innelåst. Neppe et sjakktrekk å heise sarkofagen hennes opp med helikopter, og frakte den i første militærfly til England – mens kråkene sirkler og en voldsom sandstorm blåser opp. Tom Cruise har vanligvis god teft når det gjelder å velge prosjekter, men etter «Oblivion» og «Edge of Tomorrow» ser han ut til å være på hvileløs jakt etter filmserier som kan sikre ham en trygg alderdom.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Cruise er i overnaturlig god form til å være snart 55 år gammel, men det er begrenset hvor mange år til han kan risikere livet i banebrytende stunts. Ingen overraskelse at filmens mest imponerende scene ble presset inn i «The Mummy» av Tom Cruise: en action-sekvens som utspiller seg i vektløs tilstand ombord et «vomit comet»-fly.. Cruise havner på mer ustødig grunn så fort «The Mummy» beveger seg bort fra komfortsonen hans, og slenger fyren inn i fjollete scener der han blir angrepet av dataanimerte rotter og mumifiserte zombier. Cruise forblir et severdig midtpunkt lenge etter at filmen går av skinnene, men ikke engang hans betydelige karisma klarer å redde forsøkene på å forvandle dette til en slags superhelt-kjærlighetshistorie. Det føles dessuten en smule ubehagelig å se deler av London destruert av dataeffekter bare noen dager etter det høyst virkelige terrorangrepet, men vi kan jo ikke klandre filmen for ondsinnede handlinger begått av hjernedøde fanatikere. Vi kan imidlertid klandre «The Mummy» for å skusle bort et lovende utgangspunkt i jakten på et «delt univers». «The Mummy» prøver å bygge opp en mytologi rundt et «S.H.I.E.L.D.»-aktig institutt opprettet for å bekjempe ondskap, under ledelse av Dr. Jekyll (en lystig overspillende Russell Crowe). Den siste halvparten av filmen presser inn unødige elementer som skal utvikles i fremtidige «Dark Universe»-kapitler, og er oppsiktsvekkende klønete konstruert. Historien bygger seg opp til en fryktelig flau finale, som blir desto flauere takket være Russell Crowes banale fortellerstemme.
Vanskelig å tro at ingen foreslo en runde med omfilminger og en total omstrukturering i «World War Z»-stil, særlig med tanke på hvor store ressurser Universal har satset på at dette skal bli deres nye gullkalv. Studioet har allerede startet forproduksjonen på et titall «Dark Universe»-filmer, deriblant en avlegger med Russell Crowe tilbake som «Dr. Jekyll and Mr. Hyde», «The Invisible Man» med Johnny Depp og «Frankenstein» med Javier Bardem og «The Bride of Frankenstein» regissert av Bill Condon. Planen ser ut til å være at alt dette skal lede opp til en «The Avengers»-kampgruppe befolket av moderne monstre som kjemper mot superskurker. Jeg håper virkelig at jeg tar feil, men dette har alle kjennetegnene til et spektakulært mageplask. Heller ikke et godt tegn at denne franchisen er sentralstyrt av Alex Kurtzman, manusforfatteren bak «Transformers»-filmene. Det er fullt mulig at fremtidige «Dark Universe»-filmer vil bli mer severdige, men «The Mummy» er ingen lovende start. Et syntetisk salgsprodukt som har bensintanken full av Cruise-stjernekraft og sporadisk underholdningsverdi, men ingen formål hinsides å være en profittmaskin. Personlig ville jeg ikke ha investert et øre av sparepengene mine på Universal-aksjer den kommende tiden, men jeg fikk sannelig lyst til å se alle tre sesonger av «Penny Dreadful» igjen.