Kultur

I slaget!

En karakterdrevet, musikalsk thriller som er mesterlig regissert og helt perfekt spilt.

 

6

DRAMA/THRILLER

«Whiplash»

Manus & regi: Damien Chazelle

USA, 2014

Like før jul gjorde vi oss ferdige med «årets beste»-listene, men jeg er temmelig skråsikker på at «Whiplash» vil trone høyt på de neste. En karakterdrevet, musikalsk thriller som er mesterlig regissert og helt perfekt spilt. Perfeksjonisme og jakten på det mesterlige spiller også en sentral rolle her. Temaet er universelt, dette kunne like gjerne ha vært en film om konkurransesport, kunst, dans eller profesjonell hekling, men «Whiplash» er plassert i et veldig spesifikt miljø og tar for seg en veldig spesiell disiplin. Jazztromming. Nittenåringen Andrew Neiman (Miles Teller) studerer på USAs mest prestisjefylte musikkakademi: Shaffer Conservatory (en fiktiv og lettere forkledd utgave av Juilliard-skolen i New York). Andrew er drevet av drømmen om å bli en av tidenes beste trommeslagere, en mester på nivå med sitt store forbilde Buddy Rich. Talentet er der. Det samme er ambisjonene, drivkraften og disiplinen. Belønningen kommer da han blir håndplukket til skolens jazzband, under ledelse av Terence Fletcher (J.K. Simmons). Å bli utvalgt er i seg selv en utmerkelse, og en anerkjennelse av at man er blant de beste. Læreren Terence Fletcher gir først inntrykk av å være en gedigen drittsekk, men langt derifra. Han er et monster. En sadistisk tyrann som får drillsersjanten i «Full Metal Jacket» til å minne om en koselig barnehageonkel.

Undervisningen hans består av fint lite «Oh captain, my captain», og mer «I’ll gut you like a fuckin’ pig!». Fletcher holder elevene sine i en konstant tilstand av angst og usikkerhet. Slenger ustanselig rasende spydigheter mot dem, hvis han ikke slenger stoler. Setter dem opp mot hverandre, driver dem jevnlig til tårer, og han presset muligens en av sine mest lovende protesjeer til selvmord. Andrew får virkelig gjennomgå: han blir ydmyket, tynt og slått i klasserommet. Presset til å prestere mer enn han noensinne har vært i stand til tidligere. Blod, svette og tårer. Det psykologiske spillet har et snev av sadomasochisme over seg, og ingen tvil om at Fletcher er en sadist som liker å dominere. Han har samtidig et spesifikt mål med denne nådeløse taktikken: å skape legendariske musikere, og forme dem i sitt eget bilde. Det er i imidlertid et åpent spørsmål om Fletcher vil drive Andrew til storhet, eller til vanvidd. Hele Fletchers undervisningsfilosofi summeres opp i en anekdote han forteller om den legendariske jazzsaksofonisten Charlie Parker (la gå at den ikke er helt sann). Om hvordan trommeslageren Papa Jo Jones kastet et cymbal rett mot hodet til Charlie Parker og nesten halshugget ham, i raseri over at Parker ikke klarte å holde takten under en opptreden med Count Basies band på trettitallet. Parker gråt seg selv i søvn den natten, men øvde deretter så iherdig at han ble en legende. Fletcher hevder at «det finnes ikke to mer skadelige ord i det engelske språket enn «good job». Genier skapes ikke med ros, men med ren terror.

Regissør/manusforfatter Damien Chazelle har basert filmen på sine egne opplevelser som jazztrommeslager, og terroren han ble utsatt for av en tyrannisk bandleder. Undertegnede hadde selv en musikkskolelærer som Fletcher i barndommen. I en mye mildere form, men denne fyren klarte allikevel å avskrekke meg fra å noensinne spille et musikkinstrument igjen. Så denne typen tilnærming til pedagogikk gjør mer skade enn godt, selv om den kan luke ut de av oss som ikke har hva som trengs på et tidlig tidspunkt. Damien Chazelle gir oss ikke noen definitive svar på hva han synes om Fletcher, og hans ekstreme metoder. De fungerer kanskje, men er fortsatt totalt uforsvarlige. Alt dette høres muligens ut som smale saker for spesielt interesserte, men «Whiplash» er utsøkt underholdende og ulidelig intens. Mesterlig regissert, tett fortalt og totalt engasjerende. J.K. Simmons har den mest flashy rollen og gjør maksimalt ut av den. Han har alltid vært en karismatisk karakterskuespiller (trolig best kjent som hissigproppen J. Jonah Jameson i Sam Raimis «Spider-Man»-trilogi), som har glimret i biroller gjennom en lang karriere som spenner over nærmere 150 filmer og TV-serier. Med «Whiplash» har han funnet sin livs rolle, som garantert vil få ham Oscar-nominert neste uke. Miles Teller er på sitt vis like imponerende, ikke minst fordi han overbeviser totalt som trommis, og virkelig gir alt. Simmons og Teller har begge musikalsk bakgrunn, og kunne ikke ha vært bedre her. Filmen bygger seg opp til en vanvittig intens finale, som på en gang føles som en oppløftende seier og et knusende nederlag. «Whiplash» er uansett en uforbeholden triumf. «Good job»!

Mer fra Dagsavisen