Annonse
Natalie Portman gjør en stødig tolkning av Jaqueline Kennedy.

I ruinene av Camelot

Unngår alt vi har kommet til å forvente av filmografier om historiske skikkelser.

Annonse
Filmer

 

4

HISTORISK DRAMA

«Jackie»

Regi: Pablo Larrain

USA/Chile/Frankrike, 2016

For her er det ingen tårevåte taler til stormende applaus, innsiktsfulle erkjennelser, pikante skandaler eller store triumfer. Bare en sjokkskadet kvinne som kravler opp av bombekrateret til et nasjonaltraume. Fremfor å bite over hele livshistorien til Jaqueline Kennedy (Natalie Portman), velger filmen istedet å gi oss impresjonistiske bruddstykker, som sirkler rundt øyeblikk hun gråter i baksetet på en bil gjennom Dallas med en bit av ektemannens hjernemasse i hendene. Innledningsvis skulle dette bli en miniserie for HBO, deretter en indie-film regissert av Darren Aronofsky, med hans daværende forlovede Rachel Weisz i tittelrollen. Etter at hun stakk av med James Bond forlot begge prosjektet, som isteden har blitt den første engelskspråklige filmen til den chilenske prisvinneren Pablo Larrain («Stem nei», «El Club»). Han har laget et sorgtynget drama som er på grensen til eksperimentelt; et intimt portrett preget av følelsesmessig distanse, og et nøkternt syn på hendelser som har blitt en del av den amerikanske mytologien. Mens Jackie Kennedy var opptatt av å bygge opp en myte, er Pablo Larrain mest opptatt av å bryte den ned.

Les også: Den andre historien om Jackie Kennedy

Han kaster oss inn i stormens øye, mens vi får se løsrevne øyeblikk fra Jackies korte tid i Camelot. I den grad filmen har en tradisjonell struktur, så er den bygget rundt et intervju Jackie Kennedy utførte i Hyannis Port én uke etter de skjebnesvangre skuddene i Dallas. Hun setter seg ned for en fire timer lang samtale med Life-journalisten Theodore H. White (Billy Crudup), som sementerte John F. Kennedys ettermæle på en måte som var mer rotfestet i symbolsk mytespinning enn politiske prestasjoner. Herfra hopper filmen frem og tilbake på tidslinjen. Vi er ombord Air Force One to timer etter drapet på JFK, mens Jackie er vitne til at Lyndon B. Johnson (John Carroll Lynch) sverges inn som USAs nye president. Her er Jackie plutselig i lykkeligere tider, mens hun i 1962 stolt viser frem sine personlige preg på Det hvite hus til et TV-team fra CBS. På badet i østfløyen, mens hun skrubber bort blodflekkene fra sin rosa Chanel-drakt. I samtale med en katolsk prest (salige John Hurt), som gir henne litt åndelig veiledning i et følelsesmessig kaos. I baksetet på en begravelsesbil sammen med svigerbroren Bobby (Peter Sarsgaard), tilbake i Det hvite hus mens hun danser med ektemannen i ballsalen, forteller barna at pappa er borte. En konstant tilstand av posttraumatisk stress. Hodet spinner, frem og tilbake, rundt i ring. Tiden stanser, dveler, spoler tilbake. Alltid tilbake. Tilbake der vi startet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Jackie» er skutt på kornete 16mm, og den franske filmfotografen Stephane Fontaine («Profeten», «Rust og bein») holder kamera så tett innpå hovedpersonen at vi stadig frykter at nesetippen hennes vil dulte borti linsa. Filmen går langt innenfor komfortsonen, mer opptatt av øyeblikksbilder enn den store helheten. Larrain vil desorientere oss og skape dissonans, en følelse som forsterkes av et kakofonisk soundtrack komponert av den eksperimentelle popmusikeren Mica Levi. Dette ukonvensjonelle, gnagende musikksporet har sanket en overraskende Oscar-nominasjon, det samme har kostymedesigner Madeline Fontaine og hovedrolleinnehaver Natalie Portman. Hva man føler om filmen som helhet er avhengig av hva man måtte mene om Portmans skuespillerprestasjon. Det er en vrien oppgave av å etterlikne Jaqueline Kennedys eiendommelige, møysommelig innøvde «Marilyn Monroe møter Katharine Hepburn på valium»-diksjon uten at den høres ut som en tøysete karikatur, men Natalie Portman prøver å finne en verbal, gyllen middelvei. Hennes portrett føles innledningsvis innøvd og utstudert kunstig; mer en imitasjon enn et virkelig menneske – noe som i løpet av filmens gang viser seg å være en treffsikker skildring av Jackie Kennedys offentlige fasade, og en sterk kontrast til den betydelig mer kompliserte privatpersonen hun var utenfor rampelyset. Ok, det er sporadiske øyeblikk som er på grensen til «Mommie Dearest»-campy; mens Portman gulper ned beroligende midler med sprit og sjangler hysterisk rundt i østfløyen mens hun spiller musikksporet til «Camelot» på full guffe. Jeg vil ikke påstå at alt fungerer like bra her, men «Jackie» våger å gå nye veier, og det gjør det mye lettere å unnskylde at filmen fra tid til annen går seg bort.

Annonse