Annonse
Kristoffer Joner og Kristoffer Beck. FOTO: Motlys/Norsk Filmdistribusjon

Hjertefilm med startvansker

Sterke skuespillerprestasjoner reparerer en filmatisk motor som harker i oppstarten.

Annonse
Filmer

4

Drama

«Hjertestart»

Regi: Arild Andresen

Norge, 2017

Arild Andresens «Hjertestart» spiller opp til det helt store hjertedramaet med en film om en fars kamp med sine egne følelser, eller mangel på dem. I bunnen ligger mye kraftfull tematikk, knyttet til medmenneskelighet og solidaritet, men også til familie, forventninger, savn og tap. I sentrum står seks år gamle Daniel, adoptert fra Colombia av Kjetil (Kristoffer Joner) og Camilla (Ellen Dorrit Pedersen) i oljebyen Stavanger. Som mekaniker og offshorearbeider er han mye borte, og Daniel (Kristoffer Bech) er særlig knyttet til moren. Kanskje hadde det uansett vært slik selv om Kjetil ikke hadde arbeidet lange økter borte fra hjemmet. Et sentralt spørsmål i filmen er hvorvidt han ønsket å adoptere et barn i utgangspunktet. Når Camilla dør i en ulykke blir Kjetil sittende fast i savnet, og ett år etter vegrer han seg for å fortelle utenforstående at hun er borte. Som han selv sier, Camilla var det ene kortet han satset alt på, og tapte.

Den psykiske og fysiske avstanden Kjetil demonstrerer overfor Daniel er ødeleggende for gutten. Før det går helt galt mellom de to tar Kjetil et valg. Han tar med seg Daniel til Bogota for å forsøke å finne guttens virkelige mor, og alliert med sin gamle adoptivkontakt Tavo, starter han en jakt som i like stor grad er en jakt på sine egne følelser overfor Daniel.

Kristoffer Joner og regissør og manusansvarlig Arild Andresen har jobbet sammen før. I «Kompani Orheim» løftet de i fellesskap filmen til noe helt spesielt. «Hjertestart» demonstrerer det samme tillitsfulle samrbeidet mellom hovedrolleinnehaver og instruktør, og igjen får Andresen en helt spesiell og kraftfull prestasjon fra Joner, noe som ikke sier så rent lite. Med dirrende indre uro og agressivitet og små nyanser av skylette i møte med omgivelsene og sønnen, spiller Joner ut hele registeret av savn og tilbakeholdt fortvilelse, like usympatisk som han er menneskelig. Ikke minst gir han skikkelsen et hjerte, det eneste supermekanikeren Kjetil ikke har innsikt nok til å bøte.

Det er ikke derfor historien ikke griper like sterkt som Joners prestasjon. Oppkjøringen i Norge blir for skjematisk og forutsigbar, og når hovedhandlingen flytter seg til Bogota blir både den fysiske framdriften og de skjøre båndene mellom Kjetil og Daniel flytende litt for mye i ring, uten klare forløsende faktorer. Men denne delen speiles av solide prestasjoner foran kamera. Joner er nevnt, sta og desperat på jakt etter Daniels biologiske mor. Hans skikkelse balanseres av den fine colombianske skuespilleren Marlon Moreno («Dog Eat Dog») som Tavo gjennom forsiktig mimikk, mens Kristoffer Beck (seks år under innspillingen) skal ha mye av æren for at forholdet mellom en frustrert Daniel og en tverr voksenperson fungerer overmåte bra, selv i intimt vanskelige scener.

Det er tunge temaer Andresen bakser med, særlig hva gjelder understrømmende følelser knyttet til adopsjon, opphav og foreldreansvar. Filmens engelske tittel, «Handle With Care», dekker inntrykket av berøringsangst som hviler over Colombia-delen, satt opp mot dels postkortversjonen av en storby, dels overrislet med kommersiell colombiansk pop som føles abrupt i møtet med tematikken og Jonas Strucks lydspor. En mer rettlinjet dramaturgisk oppløsing av de emosjonelle knutene og mindre repetisjon, ville gitt filmen mer av det hjertet Andresen søker å finne.

Annonse